håndsgodkjenning av at helsehjelpen mottas i et annet EU/EØS-land, som vilkår for refusjon. En slik ordning vil være en restriksjon for fri bevegelighet av tjenester. EF-domstolen har fastslått at når det gjelder sykehusbehandling, vil slike restriksjoner kunne forsvares ut fra tvingende allmenne hensyn, altså relativt strenge krav. Tilsvarende begrensninger er også etablert for annen ”særlig ressurskrevende behandling”. Innsigelser fra norske aktører i høringsrunder hittil har også dreid seg rundt i hvilken utstrekning direktivet vil kunne øke sosiale ulikheter ved at noen (eksterne) pasienter fortrenger lokale pasienter, samt temaer rundt hvor krevende det vil være å gjennomføre/ avgrense ulike tiltak. Innsigelsene er ikke helt helsesektor- spesifikke. Innen EU systemet har man tidligere demonstrert politisk vilje og evne til å løse praktiske problemer knyttet til implementering av felles direktiver som skal styrke innbyggernes rettigheter, når disse kan komme i konflikt med nasjonale, ”proteksjonistiske”, hensyn. Kommisjonen, og Parlamentet, har vist sterk vilje til å få vedtatt direktivet med minst mulig ”utvannende forbehold”. Det er således all grunn til å tro at direktivet vil bli vedtatt i en form ikke langt unna det den har i dag. Med mindre Norge velger å utøve sin veto-rett, vil vi ha inntil tre år på å implementere direktivet. I løpet av denne tiden må vi forvente at mange uklarheter er avklart, enten gjennom detaljeringer (”forskrifter”) fra kommisjonen, eller ved rettsavgjørelser i EU-domstolen. Norge har tradisjonelt i liten grad aktivt trenert implementering av EU direktiver. Flere av kravene fra direktivet er da også allerede implementert i Norge, om enn tidvis i mindre formaliserte former. EU domstolen legger i høy grad Lisboa-traktatens intensjoner til grunn i sine dommer, og har lite forståelse for argumenter som kan fremstå som vikarierende for underliggende nasjonal ”proteksjonisme”. Det ser dermed ut til at den EU-politiske vinden blåser mot et vesentlig mer ”åpent marked” for helsetjenester. Pasientrettighetsdirektivet vil få betydelig innvirkning på sykehusene og spesialisthelsetjenesten Landene vil etter direktivforslaget ha ansvar for å: • definere standarder for kvalitet og sikkerhet og påse at helsetjenesten i landet følger disse • påse at tjenesteyterne gir de opplysninger pasienter trenger for å fatte informerte valg med hensyn til helsehjelp • sørge for systemer som gjør det mulig for pasienter å fremsette klage og søke erstatning for skade som har oppstått ved helsehjelp • ha regelverk vedrørende vern av personopplysninger • påse at pasienter fra andre medlemsland likebehandles med landets egne innbyggere • opprette nasjonale kontaktpunkt(er) for grensekryssende helsetjenester som skal informere og yte praktisk bistand til pasienter. Dette er jo ikke nye temaer i Norge, men noen av dem kan ha blitt noe stemoderlig behandlet. Et standardisert EU system for gjennomføring, og det utvidete presset som ligger i at dette følger av et EU direktiv, må forventes å akselerere implementeringsprosessene. Reell prising og felles, transparente kvalitetsmål En meget viktig konsekvens av direktivet blir at helsetjenester, herunder sykehustjenester, må prises reelt. DRG systemet vi benytter i dag er neppe adekvat. Dette vil innebære en klart tydeligere deling av betaler- og tjenesteyterfunksjonen. Feilprising i begge retninger får uheldige konsekvenser: Er prisen satt for høyt vil det bli dyrt med pasienter som reiser ut, er prisen satt for lavt vil mange se det attraktivt å benytte disse her fremfor andre steder. Evt. uenigheter kan ikke løses administ- rativt av en felles eier (Departementet). Disse prisingsmekanismene kan i neste instans også få konsekvenser for innenlands fritt sykehusvalg. Den samlede effekten av dette er at kostnad-kvalitet forhold vil bli transparent på tvers av hele Europa. Dette kan gi interessant informasjon både for pasienter og styrende funksjoner. Hvilken grad av pasientmobilitet vi kan forvente,- to scenarier. Relativt få benytter seg i dag av fritt sykehusvalg. Det beste vi har av tall er fra 2004, der 1,6 % av elektive pasienter benyttet ordningen, av disse 0,9% utenfor egen region. Det har neppe vært en betydelig utvikling i disse tallene. Innen EU anslås det tilsvarende at pasientflyten ikke omfatter mer enn ca 1%. OVERLEGEN 29
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy