Kjære kolleger Hverdagen gir ikke bare frustrasjon, men selvsagt mye inspirasjon! Vakter er slitsomme, vi blir utfordret intellektuelt og emosjonelt, men lagrer samtidig erfaringer som gir mot til å ta nye tak og løfte seg videre. Møter med pasienter og skjebner mobiliserer refleksjoner over etiske aspekter ved rolle, medisinske problemstillinger, livet i sin alminnelighet og en tilfredshet med ens egen heldige valg av yrke. Møter med dyktige kolleger i det daglige, i en sen kveldstime, om natten, er et helt sentralt element i min egen opplevelse av den glede jeg føler ved faget og det å være ”på jobben til alle døgnets tider”. Visst klager man, det er saktens mye å gremme seg over, men kildene til slikt finnes nesten aldri innenfor det genuint medisinske og kollegiale! Vi slipper ikke unna verken tiden eller sykdommen, men når vi er arbeidsføre har vi en unik posisjon for å kjenne meningsfylde og berikelse. En kveld på intensiv for de aller minste traff jeg en ”godt voksen” kollega som med stoisk ro la fram en problemstilling tilhørende mitt fagfelt. Min bedømmelse var ønsket, men kollegaen hadde et klinisk blikk og egentlig alle svarene selv. Jeg kommenterte det – ”Å, jeg har jo sett noen før” svarte hun. ”Vi behøver ikke gjøre noe i kveld, men kanskje dere ser inn til denne i morgen?” En mild faglig autoritet som beroliger også ved sin troverdighet. Autoritet bygger på kunnskap og erfaring – både og har man først etter ”noen år”. Vi vekslet bare noen setninger om dette, men det ble en av de ”små opplevelsene” fra en vakt som ansporer til refleksjon. ”Jeg syns det er gøy å gå vakt, jeg – jeg har ikke vondt noen steder og da kan jeg vel jobbe? Jeg ber bare om en litt bedre lampe…” Kolleger kan helt uten å vite det, være en stor inspirasjonskilde! Denne gangen ble dette veldig aktuelt fordi temaet er Seniorpolitikk og Prioriteringer. To adskilte tema, men en opplevelse fra denne arenaen evner å sette i gang refleksjoner over begge. Engelsk har et idiom, "to pick someones brain”. Advokater kontakter spesialister og spør ”may I pick Your brain” for å hente inn nødvendig kunnskap. Seniorpolitikk bør handle om flere ting, men også det! En dreven kliniker med kanskje mer enn 30 års erfaring representerer en stor ressurs som må forvaltes og det er naturlig å skape forutsetninger for at fruktene av et langt liv i klinikken kan ”høstes” til beste for de som overtar og deres pasienter. Sykehuset er egentlig også interessert i det, og bør derfor ta seniorpolitikk på største alvor. Temaet er derfor viktig. Leger er tradisjonelt interessert i å stå lengst mulig i jobben. Noen forstår ikke engang spørsmålet om tilrettelegging, mens andre de siste årene etter et liv med tøffe tak kan tenke seg redusert arbeidstid - for da å kunne stå til disposisjon for yngre lærevillige kolleger; en nøkkel i seniorpolitikken må derfor være ”individualitet”. En urovekkende tendens foretakene skulle merke seg er at det faktisk er blitt mer nærliggende også for kolleger å tenke å gå av ”så fort man kan” (62), fordi man ikke lenger ser det likt å strekke seg lojalt for et system i stor endring der fagligheten synes å bety stadig mindre. Med et erkjent behov for at flest mulig står i arbeid for å bære ”pensjonsbyrden”, må kanskje arbeidsgiver finne seg i ”å gjøre seg lekker" for den eldre garde? Prioriteringer er et tema som like lett assosieres i møtet med livets ”nedre grense”. Innen alle fag er det aktuelle prioriteringsspørsmål, men her blir det kanskje satt mest på spissen? Ikke minst fordi utviklingen er rivende og oppfatninger om hva som kan føre til et godt liv bare kortvarig er ”sanne”. Ingenting å holde seg til i balansen mellom ansvar for den enkelte og de mange. ”Tankevekkeren” er en prøve – vi forsøker å løfte blikket fra den hjemlige debatten mellom Helseforetakene som ofte preges av frykt for å tape funksjoner til andre. En naturlig frykt dersom vi ser bare på hverandre som våre ”fiender” og tror at vi i fremtiden skal kunne tilby alt. Den reelle ”trusselen”, eller utfordringen kommer utenfra og fra en pasientpopulasjon som stadig orienterer seg bedre og hjelpes av økonomiske ordninger som smører en inntreden på et internasjonalt helsemarked. Språk er ingen hindring og hvorfor skal jeg ikke dra til et europeisk senter for min diagnose? Kostnaden dekkes i de fleste land mer enn nok med en norsk ramme. Les Grünfelds artikkel. OUS må visiteres også denne gang, dessverre. Kolleger uttrykker en tynnslitt tillit til ledelse og de prosesser som gjennomføres, man ser kapasitetsproblemer og registrerer svekket kvalitet og tegn på at det går utover pasientene. Vi vet hvor lista skal ligge: På siste vakt hadde vi pågående en vanskelig anevrysmeoperasjon og fikk inn en akutt hjerneblødning – den måtte tas parallelt og både operasjon og anestesi stilte opp. Under dette fikk vi meldt en ny subarknoidalblødning – idet ”stanscallingen” gikk. ”Tulleru`” sa anestesilegen idet han ba seg unnskyldt et øyeblikk. Et system som takler dette stresset finnes, man skal være ”bra kjekk” som administrator for å røre ved slikt – vi vet ikke i hvilken grad de overskuer konsekvensene. Hvor godt er de nye konstruksjoner utredet?
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy