Den helsepolitiske priori- teringsdebatten er ikke ny. I 2010 er det nøyaktig 25 år siden den første offentlige prioriteringsutredningen ble igangsatt. To år etter resulterte den i NOU 1987:23 ”Prioriteringer i norsk helsetjeneste”. Utredningen pekte på noen enkle sannheter som ikke har tapt noe av sin aktualitet: Innlegg av Inge Lønning PRIORITERING – TENKE DET, ØNSKE DET, VILLE DET MED… ©Stortingsarkivet/Scanpix Inge Lønning trenger ingen nærmere presentasjon. Hans navn er knyttet til prioriteringsbegrepet innen helse gjennom Lønning I (NOU 1987:23) og Lønning II (NOU 1997:18)utvalgene. Det var derfor mer enn naturlig å be ham reflektere over prioriteringer innen helsevesenet i dette nummer. Arbeidene er ”god bakgrunn for egne meninger” og er pensum for alle som ønsker å delta i den norske debatten. Vi prioriterer alle i det daglige og vi kan være sikre på at denne debatten vil bli stadig mer aktuell med stigende kostnader, behandlingsmuligheter og demografiske endringer. Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tok initiativ før sommerferien til en prioriteringsdebatt som man skulle tro fikk en større oppmerksomhet enn den gjorde. En svært viktig debatt ble dessverre borte blant andre nyheter etter bare kort tid. Kanskje er den for vanskelig. Som klimaforandringene noe man ikke kan ta inn over seg, noe offentligheten snur seg bort ifra? Er det helt sikkert at forandringene er menneskeskapte? - Kan det virkelig komme dit at vi må gjøre valg? Hans Petter Aarseth ser prioriteringen fra klinikeren; han sendte sin artikkel ment for Indremedisineren feil og vi fikk derfor se den – med tillatelse trykker vi den her. Redaktøren vil benytte anledningen til å anbefale en artikkel om prioritering fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel: ”Å prioritere kan være så mangt” (1996) av Tor Iversen. Oversiktlig og morsom lesning som gir tilgang til en del sentrale begreper som brukes i den offentlige debatt av helseøkonomer og helseledere. Den og andre publikasjoner fra det norske helseøkonomiske instituttet kan være en innfallsport til debatten som det er nødvendig å delta i. Man kan ikke ikke ha en oppfatning om dette? Red. Innledning På forsommeren i år kom plutselig helseprioritering på dagsorden i mediene. Et intervju med helsedirektøren var alt som skulle til. Tatt i betraktning at intervjuet ikke inneholdt en eneste oppsiktsvekkende uttalelse, er det grunn til å anta at temaet bare har ventet på at noen skulle sette ord på det. Etter at helseministeren fikk summet seg, sluttet hun seg til koret av alle dem som hilste debatten velkommen. Deretter ble det – som vanlig – stille. Debatter som alle ønsker velkommen, blir det aldri noe av. 1. Prioriteringsbeslutninger treffes hver dag, fra sykeseng og legekontor via helseforetak til departement, regjering og storting. Det eneste alternativ til åpne og gjennomtenkte prioriteringer basert på vedtatte retningslinjer, er vilkårlige prioriteringer improvisert av fagfolk. 2. Hvis ordet prioritering skal gi mening, må det bety noe annet enn å flytte alle gode formål høyere opp. Prioritere innebærer å flytte noen formål lenger ned, for å frigjøre ressurser til formål som anses viktigere. 3. I den overutviklede del av verden er grunnproblemet et helsebegrep uten grenser. DersomWHO’s definisjon av helse som en tilstand av absolutt velvære, fysisk, psykisk og sosialt legges til grunn, vil helsevesenet være dømt til å produsere skuffede forventninger, og helsepolitikken vil være feilslått uansett hvor store ressurser som brukes. OVERLEGEN 6
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy