De tre sannhetene burde være like selvinnlysende som de var for 25 år siden. Det eneste alternativ til åpne og gjennomtenkte prioriteringer er lukkede og vilkårlige. Å prioritere innebærer å bruke færre helsekroner på enkelte formål. Og vi trenger et helsebegrep med jordledning i stedet for WHO’s utopi. Det siste er enda mer påtrengende nødvendig i 2010 enn det var på 1980-tallet. Den gang pekte vi på tendenser til å utvide helsebegrepet ved å legge beslag på helsevesenets ressurser for å løse problemer som strengt tatt har lite med sykdom å gjøre, for eksempel ufrivillig barnløshet. I 2009 valgte Stortinget å ta et drøyt steg videre i samme retning ved å gi lesbiske par rett til helsevesenets bistand for å skaffe seg barn. Om berettigelsen av den slags lovgivning vil det være delte meninger. Det som er udiskutabelt, er at det den er ment å løse, har lite med helseproblemer å gjøre. NOU 1987:23 pekte på to områder som var alvorlig forsømt innenfor norsk helsevesen. Det ene gjaldt psykiatrien. Det andre gjaldt tilbudet til kroniker¬gruppene. Pasienter med kroniske lidelser tilhører oftest små pasientgrupper. Den oppfølging de har bruk for, er av permanent karakter og gir sjelden spektakulære resultater. Det samme gjelder for deler av psykiatriens ansvarsområde. I begge tilfelle dreier det seg om pasientgrupper som har små muligheter til å hevde seg i kampen om medienes oppmerksomhet. Til tross for psykiatriløftet på 1990- tallet er situasjonen ikke vesentlig annerledes i dag. For kronikergruppenes vedkommende har det skjedd lite eller ingenting. Når det gjelder psykiatrien, later det til at behovet har økt i takt med opptrappingen. Særlig gjelder det barne- og ungdomspsykiatrien, men med den demografiske utvikling kommer eldre til å representere en like stor utfordring. En ny prioriteringsutredning ble igangsatt ti år senere og resulterte i NOU 1997:18, ”Prioritering på ny”. Hensikten var bl.a. å kartlegge hva som hadde skjedd etter den første utredningen. Svaret var kort og nedslående: ingenting. Av det kan man trekke to slutninger. For det første at veien fra verbal enighet til handling på helsepolitikkens område er uvanlig lang. Dels skyldes det at et så stort og sammensatt profesjonelt system som helsevesenet alltid vil romme et ubegrenset antall av mulige allianser mot forandring og få eller ingen for. Dels skyldes det at politikere har en tendens til å løpe fra de retningslinjer de selv har vedtatt så snart de blir konfrontert med konsekvensene. For det annet skyldes det at det skorter på virkemidler som kan fremme de prioriteringene det er alminnelig enighet om at man ønsker. Utredningen fra 1997 har gitt noen resultater. Forslaget om et permanent nasjonalt råd for prioriteringsspørsmål er fulgt opp. Inndelingen av tjenestetilbudet i skal-tjenester, bør-tjenester og kantjenester er gjennomført i en forskrift om prioritering og i prioriteringsveiledninger. Det tidligere ventetids¬systemet er skiftet ut med individuelt fastsatte frister for behandling. Ett forslag er fortsatt ikke fulgt opp. Utvalget foreslo å foreta en gjennomgang av alle egenandeler i helsevesenet, med sikte på en mer gjennomtenkt bruk av egenbetaling som prioriteringsverktøy. I dag ligger det ingen annen tanke bak enn ønsket om å hente inn noen nye millioner. Samtidig har ordningen med egenandelstak, opprinnelig innført for å skjerme pasienter med svak betalingsevne, ført til at svært mange med solid økonomi slipper å betale. Systemet roper på revisjon. Derfor er det gledelig at tegn tyder på at forslaget fra 1997 kan bli fulgt opp. At Helse- og omsorgskomiteens leder Bent Høie har mot til å fremme forslaget, lover godt. Det betyr at helseministeren trygt kan ta initiativ til en mer målrettet bruk av egenbetaling for helsetjenester. Som motto for den andre prioriteringsutredningen satte vi et Ivar Aasen-sitat: ”Eg tykkjer stødt at det høver best / å hjelpa den som det trenger mest”. Det kan trygt anbefales til bruk for den utredning av egenbetalingsordningene som må komme. Ting tar tid. Er tiden nå blitt moden for det mest radikale av forslagene fra 1980- og 90-tallet, har vi ikke ventet forgjeves Prioritering «Å prioritere kan være så mangt» Iversen T. : Å prioritere kan være så mangt, Oslo: Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo. I: Botten G og Børdahl P (red). Målrettet mangfold. Senter for helseadministrasjon ved 10 års jubileet. Rapport 1996/2 s.49 -61. http://www.uio.no/studier/emner/medisin/helseadm/HOKON2301/v09/pensumliste.xml Se også "Å si nei til behandling" av Helge Haarstad, Overlegen nr. 3-2008, side 12-13, http://www.legeforeningen.no/asset/40243/1/Overlegen+3+-+2008.pdf OVERLEGEN 7
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy