De nye ressursene har bl.a. gått til å heve kompetansen i helsetjenesten, gi tilbud til langt flere pasienter, og til å ta i bruk ny teknologi. Helsetjenesten bidrar langt mer til å holde folk ved god helse enn for bare et par tiår siden. Tross voksende budsjetter kan vi ikke bruke all ny teknologi, selv om den gjør pasientene friskere eller kan gi forlenget levetid. Den nye teknologien kommer for fort og koster for mye. Derfor prioriterer vi – som alle andre land. Vi tar i bruk viktig ny teknologi som har stor betydning. Vi prioriterer pasienter med alvorlige sykdommer, behandlinger som har stor effekt og behandlinger der kostnadene står i et rimelig forhold til nytten av behandlingen. Det gjøres tusenvis av prioriteringsvurderinger i møter mellom pasienter og helsepersonell daglig, men det er sjelden at helsetjeneste, pasienter og pårørende eksplisitt drøfter dette. Alle gis et godt tilbud, men ikke nødvendigvis den siste, dyreste teknologien. Hvis pasienter og pårørende ikke forstår at det skjer, skapes det gale forventninger til norsk helsetjeneste. Ingen er tjent med det. Helsemyndighetene og Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering gjør prioriteringer når vi gir faglige retningslinjer som helsetjenesten skal følge. Uten dette mangler helsepersonellet ryggdekning for sitt arbeid. De siste tiårene har forskjellene i helse mellom ulike grupper økt. Dette er i strid med våre intensjoner og vedtatte politiske ambisjoner. Bedring i helse og forlenget levealder har først og fremst kommet i gruppen med lang utdanning. Noe av forklaringen finnes i helsetjenesten. Uten systematisk drøfting av prioriteringer i det offentlige rom, ser vi en dreining av ressursene mot grupper med høy dramatikk og sterke talspersoner. Da taper de med kroniske og psykiske lidelser, rusmisbrukere, minoritetsbefolkning med sine særlige utfordringer og de som har demens. Det er et rettferdighetsproblem. Norge har mer helsepersonell i dag enn mange land kan forestille seg at kan settes i nyttig arbeid. Likevel har vi en opplevelse av at vi ikke rekker over det vi burde gjøre i helsetjenesten. Vi har høye ambisjoner og vi bruker mye ressurser på å forsikre oss om at vi virkelig er helt friske. Vi må spørre oss selv hvor langt helsetjenesten skal gå i å utrede pasienter for sikkerhets skyld. I amerikansk helsetjeneste, hvor oversette diagnoser kan skape store utbetalinger etter rettssaker, har ”for sikkerhets skyld”- medisinen medført at helsekostnadene er ute av kontroll. Amerikanerne er blant få land som bruker mer enn Norge på helsetjenester. En helt annen debatt knyttet til de friske, er spørsmålet om hvor høyt vi skal prioritere det forebyggende arbeidet. Noen argumenterer med at det er etisk galt å prioritere de friske, når det er så mange som er syke. Jeg har vanskelig for å akseptere dette argumentet. En godt bemannet helsetjeneste, som den norske, bør prioritere høyt å hindre at folk blir syke. Det må være like viktig å forhindre at en person utvikler diabetes som å gi god behandling til en diabetiker. Hvor langt helsetjenestene skal strekke seg for å forlenge livet i avslutningsfasen, er først og fremst en faglig debatt. Livsforlengende behandling kan ha kraftige bivirkninger og svekke livskvaliteten. Det kan også ta oppmerksomheten bort fra en Nødvendig prioritering Innlegg av helsedirektør Bjørn-Inge Larsen Norsk helsetjeneste er god. Norge er blant de land i verden som bruker mest på helse. I den senere tid er helsebudsjettene nær doblet hvert tiår. Det har skjedd selv om befolkningen har blitt friskere og uten at vi har fått flere eldre. OVERLEGEN 8
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy