forsoning med at livet går mot slutten hvis siste fase preges av jakten på å vinne uker og måneder. Uavhengig av de faglige og etiske vurderingene er det også et spørsmål om prioritering av ressurser knyttet til livets siste fase. Det er anslått at en fjerdedel av helsetjenestens ressurser anvendes i det siste leveåret. Deler av dette går til avansert medisinsk behandling hos pasienter hvor helbredelse ikke er sannsynlig. Både faglige og økonomiske forhold taler for en fortsatt åpen debatt om disse spørsmålene fremover. I debatten har det også vært foreslått å øke helsetjenestens ressurser ved økte statlige bevilgninger, økte egenandeler og å effektivisere. Alle disse tilnærmingene er viktige, men det kan ikke erstatte behovet for prioriteringer. Økt kapasitet vil kunne tilby tjenester til noen flere pasientgrupper. Men mye av veksten i helsebudsjettene fremover vil gå til å gi samme nivå av tjenester til flere, særlig fordi vi får flere eldre i befolkning. Derfor vil muligheten til å ta i bruk ny teknologi som er mer kostbar enn dagens, være mer begrenset, selv om politikerne fortsetter å prioritere helsetjenesten høyt. I helsetjenesten bærer overlegene en viktig del av ansvaret. Helsemyndighetene har behov for at fagmiljøene deltar i debatten om hvordan vi bruker helsetjenestens ressurser til beste for pasientene. I noen tilfelle vil man arbeide på et fagområde hvor nasjonale helsemyndigheter har gitt retningslinjer for arbeidet, eller prioriteringsrådet har gitt grenser for hvor langt behandlingen kan strekke seg. Da ønsker vi at våre føringer følges. I de langt fleste tilfelle vil imidlertid fagmiljøene selv måtte vurdere hva pasientene er tjent med, gitt den gode, men dog avgrensede, ressurssituasjonen vår helsetjeneste er i. Budskap fra prioriteringsrådet og helsemyndighetene vil da i noen tilfelle indirekte kunne brukes som signal på hva vi mener er et rimelig nivå for vår helsetjeneste. At vi får flere eldre fremover er en god nyhet. Det skjer både fordi mange har bedre helse gjennom hele livet, i tillegg til at alderskullene er større. Vi vil leve lenger og data tyder på at de nye årene vi legger til livet for mange er år med god livskvalitet. Fasen med riktig dårlig helse hvor vi er avhengig av mye hjelp og om- sorg ser ikke ut til å øke. Det er det økende antallet eldre som vil ut-fordre helsetjenesten, ikke at vi er syke lenge. Som styremedlem i Verdens helseorganisasjon ser jeg de globale ut- fordringene på helseområdet. Mange land mangler personell, økonomi og organisasjon for å tilby befolkningen selv de enkleste livreddende helsetjenestene. I norsk helsetjeneste tilbys mye, men altså ikke alt, av den mest avanserte medisinen. Hvis vi ser Norges situasjon i lys av en den internasjonale virkeligheten kan det bli enklere å akseptere at det finnes noen grenser for hva vi kan tilby, også i Norge. OVERLEGEN 9
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy