4 Desember 2011 Tema: Videre- og etterutdanning
Innhold: Kjære kolleger Risikoprosjekter Overlegeforeningens fokusområder 2011-2013 Kompetanseutvikling Det er absolutt uønska om resultatet blir dårligere etterutdanning LMI rydder opp – skal ikke lenger støtte norske legers kurs og kongresser økonomisk Hvordan møter foretakene utfordringene fra nyttår? En ny tid trenger nye løsninger Kongressforbud – hva nå Utdanningsfond III, hva skjer? Efteruddannelse for overlæger i Danmark Kompetanseheving - forskjellige løsninger ved forskjellige sykehus Faglige krav til legespesialister Allmenmedisin, spesialiteten med resertifisering Er spesialisteksamen løsningen? Hva er problemet? CME/CPD i Europa CME, et poeng? HealthWorld – en messe verdt «Systemen att fortbilda läkare måste vara enkla» Spørsmål ved tiltredelse i Overlegeforeningens styre Julestoff Varsling FaMe: Etterutdanning, - et område fylt med dilemmaer FaMe: Samhandling – hva er nå det? 3 4 5 6 8 10 12 14 16 17 18 20 22 23 24 28 29 30 32 34 38 40 42 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige. Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Legeforeningen/Mark Cabot,, Jon Helle, Edith Stenberg, privat, Scanpix, Shutterstock, Tove Myrbakk Forsiden: Bjørn Erik Olsen Opplag: 8.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Forsidebilde: Nordlys over Landegode Frist for innlegg til neste utgave 15.1.2012 Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon. Merkur-Trykk er godkjent som svanemerket bedrift. Merkur-Trykk er PSO-sertifisert Vi tar kvalitet på alvor! colorlab.no The Norwegian Color Research Laboratory
Kjære kolleger Etter nyttår må kurs og kongressreiser finansieres uten hjelp fra industrien – LMI har vedtatt at deres medlemsbedrifter ikke lenger skal organisere eller dekke reiser og kongressavgifter for leger. Man kan mene mye om dette, men vi ser vel alle at det kan være aktverdige grunner for en slik endring av praksis. Våre valg av utstyr og legemidler legger beslag på store samfunnsressurser – det er selvsagt en relevant problemstilling om valgene er strikt faglige når man kommer hjem fra en interessant og opplevelsesrik kongressreise. Industrien tar nå selv avgjørelsen og kommer innstramninger og forbud i forkjøpet. Legemiddelindustrien har også mørke skyer på sin økonomiske himmel – innsparing av ikke ubetydelige beløp som hvert år har gått til dette, kan virke nødvendig nå sett fra deres ståsted. Det er vanskelig å få sikre tall for hva for størrelse vi snakker om, men en ramme som går igjen er ca 50-100 mill kr årlig. Kanskje ligger det vesentlig høyere – Helse Sør-Øst mener å ha mottatt et beløp svarende til dette alene. Forutsetter vi at dagens reise og kursaktivitet er ønskelig - endog nødvendig å opprettholde for å vedlikeholde og utvikle norske spesialisters kompetanse, indikerer dette beløpet hva som nå må finne annen finansiering. De fleste er enige om det viktige ved internasjonal orientering for fagutviklingen og det er derfor god grunn til å frykte konsekvensene av at arbeidsgiver og Legeforeningsfond ikke kan fylle dette ”tomrommet” industrien etterlater seg. Det er stramme budsjett i de fleste foretak, det er noe vi alle erfarer og man kan ikke ta for gitt at små og store sykehus brått kan åpne for en vesentlig mer liberal praksis. Fondene har sine begrensninger – skal vi betale reiser, opphold og avgifter selv? Hvilke andre arbeidstakere er i så fall i samme situasjon? Vi har spurt litt rundt og presenterer svarene i en liten enquete til de 4 foretaksdirektørene – hva tenker de om den forestående endringen og den potensielle utfordringen de selv kan få i denne nye situasjonen? Svarene er litt ulike, men mest foruroliget er vi av svaret fra det største helseforetaket. Se selv, ansvaret ligger på avdelingen der også budsjettene barberes, noe som jo ikke lover godt. Legeforeningen, ved Signe Gerd Blindheim, har laget en liten oversikt over avtaler som eksisterer ved et stort antall av våre foretak. Vi presenterer den her for å minne om disse etablerte ordninger – ikke alle er ordentlig klar over hva som gjelder ved sin arbeidsplass. Man vet også positivt at innenfor samme foretak praktiseres avtalene ulikt på forskjellige avdelinger! Kjenn din rett, må vel være en mild oppfordring. Om det eksisterte krav til alle spesialiteter om resertifisering, kan man tenke seg at den enkelte spesialist sto sterkere i forholdet til sin arbeidsgiver som ansvarlig for å legge forholdene til rette for etterutdanning. En slik radikal endring i spesialist- reglene kan ikke tuftes på ønsket om å skaffe seg en ”brekkstang overfor arbeidsgiver”, men er et underordnet moment med relevans for problemstillingen og vi har falt for fristelsen å bringe noen synspunkter på dette temaet også. Dette kan bli et hovedtema ved en annen korsvei – diskusjonen ligger der like under overflaten og det er vel verdt å reflektere over pro et contra i dette dilemma. Ellers er dette et julenummer, med etter hvert noen faste innslag som ikke har noen spesiell begrunnelse utover at det er – jul og noen fridager for de fleste. Redaksjonen ønsker alle kolleger en fin høytid! God jul til alle medlemmer
Prosessene i Oslo Universitetssykehus (OUS) føyer seg inn i en rekke store prosjekter innenfor helse og velferd med for høy risiko. Felles for disse store prosessene er at intensjonene er gode, men de kommer skjevt ut. Myndighetene og ledelsen selger skinnet før bjørnen er skutt, og håper og tror det beste for pasientene/brukerne. De ansatte kastes på dypt vann. Noen trekk ved flere av disse prosjektene er at: • kompleksiteten undervurderes • involveringen er utilstrekkelig • planlegging dels preget av hastverk • oversikten over konsekvensene er for dårlig • omstillingskostnadene, ”utgifter til inntekts ervervelse”, pukkelkostnadene, settes konsekvent for lavt • gevinster forskutteres • eksisterende tilbud legges ned før alternativet er på plass • problemene kastes nedover i systemet • misnøyen brer seg, blir feiltolket som kun forventet støy • ledelsen skjønnmaler Konsekvensene blir at pasientene blir usikre på tilbudene, og mange reiser spørsmål med om kvaliteten opprettholdes, svekkes eller bedres som forespeilet. De ansatte opplever stor frustrasjon og utrygghet. Ubehaget er særlig stort når en opplever at faglig kvalitet og pasientsikkerhet settes på strekk. Noen eksempler på risikoprosjekter utenfor sykehussektoren: HVPU-reformen i 1991: De fylkeskommunale sentralinstitusjonene for de psykisk utviklingshemmede ble nedlagt, Risikoprosjekter AV overlegeforeningens leder Jon Helle og kommunene overtok ansvaret. Min påstand er at det eksisterende tilbudet den gang ble nedlagt før alternativet var på plass. Den lille og svært viktig fagekspertisen ble spredt, og kommun- ene kunne ikke tilfredsstille kompe- tansebehovet de fikk i fanget. Fagfeltet var og er særdeles utfordrende. Nå vil en enstemmig helse- og omsorgskomité på Stortinget ha et offentlig utvalg til å vurdere resultatene av reformen. Det er bra. Jeg tror de vil finne at den helsefaglige kvaliteten fortsatt er en meget stor utfordring. Tross de beste intensjoner i 1991. NAV-reformen ble vedtatt av Stortinget i 2005, med gode mål om ”en dør inn” og ikke tre. Men hva fant brukerne innenfor døren da reformen ble satt ut i livet? Hva ble de ansatte der inne kastet ut i, og hvilke verktøy hadde de? Den langvarige misnøyen fra mange kanter er svar godt nok for at kvaliteten ikke var på plass. Støyten er det mange som har måttet ta. I 2012 starter Samhandlingsreformen. Den har selvfølgelig de aller beste hensikter, men veien frem kan bli tornefull; Virkemidlene er risikable og ikke testet ut, pilotert. Måtte alle gode krefter stå reformen bi! Så tilbake til sykehussektoren: Sykehus over hele landet har over mange år måttet omstille, først og fremst ut fra økonomiske krav, og mange har gjennomført krevende endringer. Ja, i et slikt omfang at ordet ”omstilling” er blitt et negativt ladet ord og fenomen som tærer på de ansattes arbeidsglede. OUS-prosessen er spesielt krevende og mer omfattende enn planlegging, konsekvensutredning, finansiering og tempoplan har tatt høyde for. Nå står de ansatte i en svært ubehagelig situasjon. Ledelsene i OUS samt Helse Sør-Øst og helseministeren har svært mange øyne rettet mot seg. Mine råd til de styrende organer er: 1. Feil og mangler i planleggingen av OUS-prosessen må erkjennes. Først da kan man få en åpen og ærlig dialog om løsningene fremover. 2. Man må komme frem til et felles virkelighetsbilde av dagens ståsted og de konkrete utfordringene herfra. 3. De ansattes innsikt og ressurser må brukes bredere, særlig med fokus på kvalitet, trygghet og sikkerhet for pasientene. 4. OUS må få bruke den tid som er nødvendig for å komme i mål. Hastverk er lastverk, og det har man ikke råd til. 5. En overordnet nasjonal sykehusplan og et nytt investeringsregime må på plass. Da kan man investere på de rette steder til rett tid. OUS og andre sykehus kan ikke drive effektivt i nedslitte bygg og med gammel teknologi. Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 4
Vårt utgangspunkt er at sykehusene er kompetansebedrifter. De har vansker med å følge opp sitt ansvar med gi oss muligheter til oppdatering og den videreutvikling vi trenger. Det ser ut som om kompetanseutvikling i økende grad nedprioriteres. Permisjon til kurs er blitt en salderingspost for arbeidsgivere, og avvikling av overlegepermisjon blir satt på vent som følge av underskudd i økonomi. Overleger mistrives når faglighet ned- prioriteres. Vi er rett nok spesialister etter mange års utdanning, men ferdige blir vi aldri; Den som ikke stadig utvikler seg, faller av lasset. Faget er i stadig endring og forskning og innovasjon gir nye muligheter. Prosedyrer og rutiner i pasientbehandlingen må stadig videreutvikles i alle sykehus. Her har overlegene sentrale oppgaver. Investering i humankapitalen er investering i fremtiden. Dette gir selvfølgelig gevinster til alle parter, pasientene først og fremst. God diagnostikk og behandling er som kjent også effektivt, og det er god økonomi. Fra 01.01.12 forsvinner også Legemiddelindustriens bidrag til kongressreiser. Få sykehusledere har tatt dette innover seg i budsjettarbeidet. Også her må arbeidsgiverne ansvarliggjøres. Internasjonale kongresser er ikke feriereiser, men tettpakket faglig program som stimulerer, gir bredere kontaktflater og nye muligheter. Når arbeidsgiver tar temaet på alvor og skaper tid og rom for oppdatering og videreutvikling av faget, gir det arbeidsglede og verdifull lojalitet til arbeidsplassen. Og det virker selvfølg- elig sterkt rekrutterende. Her har noen sykehus kommet lengre enn andre, og vi har eksemplene. De andre må bare komme seg etter. Faget og arbeidsmarkedet er internasjonalisert. Flere europeiske land stiller krav til sine overleger om å ha vært på kurs og kongresser, og overlegene samler et visst antall kurspoeng for resertifisering med noen års mellomrom. Dette støtter opp under overlegers kontinuerlige kompetanseutvikling og fremtvinger reelle muligheter. Overenskomstens A2-del i Spekter sier at ”helseforetakene skal legge til rette for at den enkelte lege skal kunne gjennomføre en kontinuerlig kompetanseutvikling, bl.a. gjennom deltagelse i for eksempel undervisning, veiledning og forskning” (§ 4.1). Overlegepermisjonen er hjemlet i § 4.2. Spørsmålet er: Hvilken reell mulighet finnes i det enkelte sykehus til å få kurs, kongresser, fordypningstid og overlegepermisjon? Of-styret setter opp temaet kompetanseutvikling på tillitsvalgtkurs, tariffkonferanse og lederseminar. Vi har hatt medieutspill og følger på. Vi ønsker også flest mulige tilbakemeldinger fra våre tillitsvalgte og medlemmer på gode erfaringer som andre kan lære av. Her har vi en jobb å gjøre som kommer våre pasienter til gode. Se også: Ofs hjemmeside, www.overlegeforeningen.no og ”Overlegen” nr. 3-2011 Overlegeforeningens fokusområder 2011-2013 Kompetanseutvikling Of-styret har operasjonalisert Prinsipp- og arbeidsprogrammet i seks punkter som vi kaller ”fokusområder”, Nå noen ord om fokusområdet nr. 3, ”Kompetanseutvikling”, som også er sentralt tema i dette nummeret. Av Marieke Claessen og Jon Helle. Fokusområde 1: Nasjonal sykehusplan “Nasjonal sykehusplan” ble først satt på dagsorden fra Of. Behovet for dette har fått stor tilslutning. Of ønsker å bidra til å gi planen et innhold og en fremdrift. Et sentralt poeng er at det på overordnet nivå må tas noen viktige avgjørelser, slik at man slipper å ta alle kampene på ethvert sykehus, stort eller lite. Hvor skal hvilke typer sykehus med hva slags innhold være? Of ønsker å bidra med konstruktive innspill. En utfordrende jobb. Fokusområde 2: Organisering i sykehus Pasientene kommer til sykehus for å bli diagnostisert og behandlet av lege. Hvordan sikre en organisering som styrker og utvikler legerollen, “det gode pasientmøtet”, kontinuitet i pasientforløp, gode team og støttefunksjoner inklusive IKT og merkantile? Fokusområde 3: Medisinsk ledelse Det må være faglige, tydelige, stedlige medisinske ledere i klare ansvarslinjer der medisinsk leder har beslutningsmyndighet og tilstrekkelige fullmakter. Fokusområde 4: Kompetanseutvikling Arbeidsgiver må ta ansvar for tid, rom og ikke minst finansiering av etterutdanningen i en ny tid. Overlegene trenger fordypningsmuligheter, kurs nasjonalt og internasjonalt og mulighet til å få tatt ut overlegepermisjonen. Fokusområde 5: Arbeidstid/Arbeidssted Arbeidsgiver har behov for “fleksibilitet”. Overlegene ønsker å bidra med frivillig fleksibilitet. Overleger har alltid tatt ansvar og vil fortsatt gjøre det. Frivillighet er imidlertid nødvendig i en kompleks hverdag. Fokusområde 6: Lønnsmodell Nåværende lønnsmodell er til dels for kompleks. Den honorerer ikke på tilfredsstillende måte kompetanse fremfor arbeidsomfang; og ivaretar ikke seniorpolitiske elementer. Sammen med Spekter har vi i årets forhandlinger forpliktet oss til å se på mulighetene for en ny modell. Et grunnleggende element er at lønnsmodellen må bygge på realistiske arbeidsplaner. Fokusområdene Overlegeforeningens nye styre har vært i full aktivitet allerede før vi tiltrådte. Vi har gjort som vi lovet på Landsrådsmøtet i vår: Laget en operasjonalisering av Prinsipp- og arbeidsprogrammet. Vi kaller våre seks punkter for Fokusområder. Dette er områder vi vil jobbe ekstra med, for å bedre både sykehusene og legenes kår i en utfordrende periode. se AV JOn HeLLe, OFs LeDer Of skjerper fokus OVerLeGen 46 Faksimile fraOverlegen nr. 3-2011 OVERLEGEN 5
Har du selv reist på kurs/kongresser betalt av industrien? Ja, jeg har vært på kurs som industrien har arrangert, og i slik sammenheng også vært på reiser i Europa. Det har jo vært en tradisjon. Og som en del av et internasjonalt kunnskapssamfunn er det viktig å møte kollegaer internasjonalt for å ha kontakt med den medisinske utviklingen, og presentere egen forskning. Det at legemiddelindustrien nå ikke lenger vil finansiere slik deltagelse i kurs og kongresser er vel noe begge parter, dvs leger og departement/eiere kan synes er bra? Ja, det er bra at denne type deltagelse ikke lenger er bundet opp til industrien. Nå kan etterutdanningen heller utvikle seg i en dialog mellom ledelsen og de ansatte i sykehusene, slik at man får en mer målrettet bruk av ressursene. Sykehusene har jo til nå stort sett betalt lønn under permisjonene selv om industrien har betalt reise, opphold og kursavgift. Men hva med det økonomiske bortfallet som kommer, hvordan skal det kompenseres? Helseministeren gikk jo tidlig ut og sa: Det kommer ikke mer penger! Nei, dette ligger i rammene til RHFene at man skal drive med etterutdanning. Nå vil vi få en bedre styring med ressursbruken, og man vil kanskje prioritere annerledes enn det industrien gjorde. Det er ikke nødvendigvis slik at de kongressoppholdene som har vært, har vært den ideelle tidsbruken for alle som har deltatt. Nå må man vurdere om man skal bruke en gitt sum på å sende en person til et annet kontinent, eller bruke den samme summen til å ha flere på et fagseminar i egen virksomhet. Det du sier nå kan oppfattes som en ganske stor kritikk av at kollegaer har reist på møter som ikke har vært nødvendig, eller? Nei, mitt inntrykk er at leger har generelt liten fritid, så man reiser ikke på ting som ikke har vært nyttige. Jeg tror ikke avdelingene har gitt fri til unødvendige kurs Så det er mer et spørsmål om hva man får mest nytte av. Det ligger jo midler i Legeforening- ens fond og i RHFene. Og vi er opptatt av at det fortsatt er gode muligheter til etter- og videreutdanning. Mener du at bedre prioritering i seg selv kan erstatte det finansieringsbortfallet på mellom 50-100 mill kr årlig? Nei, … Jo. - Det vil jo måtte være en prioritering innenfor sykehusrammen. Jeg tror bedre prioritering vil kompen- sere for en del av summen, og så ligger det også en generell økning til RHF- ene på vel 1,4 milliarder kr for 2012. Skulle ikke de pengene gå til aktivitetsøkning? Aktivitet, og kvalitet ligger også inne der. Og da er jo etter- og videreutdanning en del av kvaliteten. Du sier altså at god etter- og videreutdanning er en del av kvaliteten? Det er absolutt uønska om resultatet blir dårligere etterutdanning Dette intervjuet med statssekretær Robin Martin Kåss skjer i øverste etasje i Helsedirektoratets høyblokk ved St. Olavs plass i Oslo, hvor Helse- og omsorgsdepartementet holder til etter bomben mot regjeringskvartalet i sommer. Kåss er allmennlege, utdannet i Liverpool, og han er medlem av Legeforeningen. Han mener sykehusstyrene må ha et sterkt fokus på etterutdanningsvirksomheten nå som industrifinansieringen faller bort, og vil etterspørre slike rapporter fra RHFene. Intervjuet av Arne Laudal Refsum OVERLEGEN 6
Helt klart, ja, ja! Absolutt! Sykehusene er jo kunnskapsbedrifter, ikke sant? Og det er ingen privat eller offentlig virksomhet som kan tro at man kan drive den type kunnskapsvirksomhet uten å ha god videre- og etterutdanning. Jeg skjønner godt at det er fokus på dette bortfallet av midler. Det kan godt hende at det vil ha uønskede effekter, og det må vi eventuelt følge med på. Jeg er opptatt av at sykehusene bruker tid sammen med de ansatte og fagmiljøene, og at man har respekt for fagmiljøenes behov. Det er nå gjort et vedtak som alle synes er veldig bra, og så er det absolutt, absolutt uønska om resultatet viser seg å bli dårligere etter- og videreutdanning. Vi frykter jo at det skal gå med etterutdanningen som det har gått med vedlikehold av bygninger og medisinsk teknisk utstyr. Og at det lett å skyve på dette til fremtiden sammen-lignet med den akutte pasientbehandlingen. Vi prøver så godt vi kan å styre mest mulig ut fra relevante kvalitetsmål, og vi vet alle at det vil være umulig å opp- nå den kvaliteten som folk forventer uten en god etter- og videreutdanning. Vi mener sykehusene økonomisk er stilt i stand til å øke kvaliteten i 2012. Fra 1/1 blir det et helt klart lovfestet krav til kvalitet og det skal gjennomsyre hele virksomheten. Man skal på styremøtene drøfte kvalitetstall og resultatene fra virksomheten. Vil det være naturlig at sykehusstyrene drøfter omfanget av videre- og etter- utdanning? Ja det mener jeg. Som en av kvalitetsparametrene? Om ikke akkurat en kvalitetsparameter, så mener jeg at det å ha en kvalifisert arbeidsstokk, at man har god etterutdanning, absolutt er et tema for styret. Det er styret som har ansvaret for at medarbeiderne har nødvendig kompetanse. Du sier at dere skal følge med på etterutdanningsaktiviteten. Vil dere etterspørre dette fra RHFene for å vite at det, som du selv sa ,- ikke bærer galt avsted? Ja, vi vil følge det opp. Vi er opptatt av at det er nødvendig kompetanse i helsevesenet. Universitetet i Oslo Norges fremste lederutdanning for helsesektoren: Erfaringsbasert mastergrad i helseadministrasjon Søknadsfrist: 1. mars 2012 Spennende fagmiljø Ved avdelingen vil du møte de fremste forskerne innen helseledelse, helseadministrasjon og helseøkonomi i Norge. Våre forskere arbeider med aktuelle helsepolitiske spørsmål i nært samarbeid med helseforvaltningen og helsesektoren for øvrig. Inspirerende studentmiljø Studieperioden gir deg en unik mulighet til å møte andre framtidige ledere i helsetjenesten gjennom gruppeprosesser, samarbeid og ekskursjoner. Du blir del av et nettverk som møtes etter studiet gjennom årlige samlinger. 1 1/2 års studium, med muligheter for deltidsstudium Studiet starter i midten av august og krever fulltids deltakelse i høstsemesteret, samt en uke i januar og to dager i februar. I vårsemesteret skal det også tas to valgfrie ukeskurs. Tredje semester er avsatt til arbeid med masteroppgaven. Andre og tredje semester kan tas over en lengre periode. Studiet er gratis med unntak av semesteravgiften. Opptak Det kreves utdanning fra minimum bachelornivå, samt minst tre års erfaring fra helsesektoren. I søknaden må du eller arbeidsgiver begrunne hvorfor du vil ha nytte av utdannelsen, og vi ønsker at du legger ved et anbefalelsesbrev og oppgir en referanseperson. Søknadsskjema: se våre nettsider. http://www.uio.no/studier/program/erf-helseadm-master Avdeling for helseledelse og helseøkonomi Postboks 1089 Blindern, 0317 Oslo Det erfaringsbaserte masterprogrammet i helseadministrasjon er et høyere studium med 30 studieplasser. Gjennom studiet skal studentene utvikle ferdigheter som er nødvendige for ledelse i helsesektoren. Det blir blant annet lagt vekt på ledelse av utviklings- og omstillingsprosesser, analyse og forståelse av endringer i befolkningens bruk av helsetjenester, helseøkonomi og vurdering av kvalitet og effektivitet i helsesektoren. Sykehuset har ansvar for kvaliteten og styremøtene må drøfte kvalitet. Sykehusstyrene må nå følge med på også kompetanse og utdanningsdelen av virksomheten, og det er styret som har ansvar for at ansatte har nødvendig kompetanse. OVERLEGEN 7
LMI har besluttet at medlemsbedriftene ikke skal finansiere helsepersonells kurs og kongressreiser i utlandet som er arrangert av tredjepart etter 1. Januar. Dette er utgangspunktet for temavalg i dette nummer av Overlegen. Støtten Legemiddelindustrien tradisjonelt har gitt oss over mange år er ikke liten, og det er ikke umiddelbart klart for de fleste av oss hvor vi nå skal hente tilsvarende. Vi har hatt og har fond og arbeidsgiver som kilder for finansiell støtte for vårt vedlikehold av kompetanse og regulær etterutdanning – vil de klare å bufre tapet av denne mesen? Vi henvendte oss først til LMI ved direktøren, Karita Bekkemellem, som gjerne ville redegjøre for deres vedtak fra mars i år. Har LMI oversikt over omfanget av den støtten medlemsbedriftene har stått for på årsbasis. Her har ikke LMI gjort noen konkrete beregninger og kan ikke oppgi noe tall. Dagens Medisin hadde en runde på dette og mente at de kunne (konservativt) anslå at det dreide seg om 50 mill. kroner. Helse Sør-Øst har opplyst at de alene har mottatt 50-55 mill. kroner i sponsing – men da fra legemiddelindustrien og utstyrsleverandørene til sammen; fordelingen er usikker. Det er jo noe man må kunne kalle en lang tradisjon som nå brytes – hva er begrunnelsen for vedtaket om å trekke seg ut? Forholdet mellom leger og legemiddelindustri har vært i søkelyset i mange år. Vi har samme mål: Å fremme god helse og behandle sykdom. Legemiddelindustrien er forskningsintensiv. Selve motoren er ønsket om å forbedre dagens legemiddelbehandling, redusere bivirkninger og utvikle helt nye legemidler der det er medisinsk behov. Dette arbeidet skjer i tett samarbeid med leger i og utenfor industrien - gjennom forskningsprosjekter, kliniske studier, tilbakemeldinger om bruk og bivirkninger og gjennom formidling av ny forskning. For å få til dette må vi ha møteplasser der viktig informasjonsutveksling kan finne sted og ny medisinsk kunnskap bli presentert. Samtidig er ingen av oss tjent med at det settes spørsmålstegn ved samarbeidet vårt. En pasient må ha full tillit til at legen velger den beste og mest effektive medisinen. Når det offentlige betaler en så stor del av regningen, må de også ha full tillit til at legen forholder seg til de retningslinjer myndighetene har satt opp om valg av kostnadseffektive medisiner. 14. mars i år vedtok LMIs generalforsamling at bransjen ikke skal sponse eller betale deltagelse og reise for helsepersonell til arrangementer i utlandet som er i regi av tredje- part. Vedtaket trer i kraft fra 1. januar 2012. Bakgrunnen for det såkalte kongressvedtaket er at LMI ønsker en tydelig- Om LMI, fra nettsidene: Legemiddelindustriforeningen (LMI) er bransjeforeningen for legemiddelindustrien i Norge. Norske og utenlandske legemiddelselskaper som utvikler, produserer, selger eller markedsfører legemidler i Norge kan være medlem av foreningen. De 53 medlemsbedriftene i LMI har i underkant av 4000 ansatte i Norge og representerer over 80 prosent av legemiddelomsetningen. Det omsettes legemidler i Norge for 18 milliarder kroner. LMI rydder opp – skal ikke lenger støtte norske legers kurs og kongresser økonomisk Av Arild Egge, redaktør. OVERLEGEN 8
ere rollefordeling. Deltakelse på internasjonale kongresser er en viktig del av den generelle etterutdanning for legene, og er derfor primært et anliggende for legens arbeidsgiver eller legen selv. Dette prinsippet har både Den norske legeforening, helseforetakene og myndighetene sagt seg enige i. Ansvarsfordelingen ligger allerede inne i samarbeidsavtalen med helseforetakene fra seks år tilbake, men følges nå opp med et eget regelverk og klare retningslinjer. Vi merker oss at det kun er kongressreiser som omtales – ligger det her en mulighet for at omgåelse av vedtaket og at andre interessante tilbud vil utvikle seg? Kongressreiser er en del av etterutdanning for helsepersonell, og det er naturlig at dette dekkes av dem selv eller arbeidsgiver. I tillegg finnes det naturligvis en rekke andre møteplasser mellom helsepersonell og legemiddelindustrien hvor formålet er å informere om bruk av legemidler, slik at vi sikrer best mulig pasientsikkerhet. Helse Sør-Øst har allerede konkludert med at de også skal betale reise- og opphold på disse møteplassene, og vi regner med at de andre helseforetakene vil følge etter. Vi forventer at alle medlemmer forholder seg til kongressvedtaket og de føringer som helseforetak og myndighetene setter, og at man ikke leter etter smutthull i regelverket. Vi forventer også at legemiddelselskapene blir behandlet likt, slik at det ikke vokser frem ulike gråsoneløsninger som verken industrien, helseforetak eller myndigheter er tjent med. Vi konstanterer at både leger og industri er avhengige av plattformer for samarbeid rundt utvikling og innføring av ny behandling. Hvilke alternativer plattformer ser LMI med de nye spillereglene? Samarbeidet om kliniske studier vil fortsette som før. Det er heller ikke snakk om et kongressforbud, men altså en opprydding i hvem som finansierer hva. Vedtaket har skapt stor debatt. Mange leger er bekymret for at arbeidsgiverne ikke vil bidra med nok penger til etterutdanning. Det forstår vi. Det er viktig at man klarer å holde en ryddig og faglig god samhandling mellom leger og industri. Legemiddelindustrien vil være den naturlige kilden til informasjon, all den tid det er vi som utvikler legemidlene. Dersom legene ikke får den nødvendige informasjon om våre legemidler, vil dette kunne få konsekvenser for god og sikker pasientbehandling. Derfor håper vi at legene fortsatt får anledning til å delta på internasjonale kongresser, men da altså uten finansiering fra industrien som kan skape mistanke om uheldige bindinger. I tillegg vil industrien arrangere egne møter og konferanser med høyt faglig innhold for å sikre at legene får oppdatert kunnskap om legemidler. Se link http://www.dagensmedisin.no/nyheter/kongressreiser-for-minst-50-millioner/ og http://www.lmi.no OVERLEGEN 9
Fire spørsmål pr epost gav etter noe purring følgende svar. Det er noe ulik holdning i de forskjellige foretakene; Ingen har vel faktisk satt av midler for neste år, men noen er beredt til å følge med å evaluere behov for å sette av midler senere. Det største foretaket i Sør-Øst setter ”spoten” på avdelingen som må ordne opp i dette selv. Når man kjenner budsjettpresset ligger ”smalhans” snublende nær som karakteristikk av rammene for dette fremover. I nord erkjenner man problemet og vil følge med. I region midt foreligger det generelle planer for kompetanse utvikling - ikke på individnivå. Dette er vel ikke helt i overensstemmelse med den oversikt Legeforeningen sitter med, der St. Olav har avtaler som ligner de øvrige foretak. Se egen artikkel i denne utgaven. Men, man erkjenner ansvaret sykehuset har for utdanningen av sine ansatte. I vest har man på regionalt nivå jobbet mye med kompetansekartlegging og planlegging tidligere. De er seg sitt ansvar bevisst og vil på generelt grunnlag forsøke å øke rammene, men har ikke spes. økt bevilgningene i forhold til at LMI blir borte. Inntrykket man sitter igjen med etter denne korte enqueten er vel at foretak- ene ser sitt ansvar, og innser at de får en utfordring, men at den praktiske økonomi kan komme til å trumfe denne erkjennelse når man skyver ansvaret nedover til minste budsjett- enhet som skal imøtekomme alle krav til balanse. De siste årene har det kommet dekreter fra ledelsen mot slutten av budsjettåret om at ”ingen innvilges permisjon eller får dekket utgifter til kurs og kongresser ut året”. I en slik situasjon taper de beste intensjoner. Kanskje blir resultatet færre kurs og en dreining over på andre løsninger som nettbaserte kurs og workshops. Kanskje LMI s beslutning skaper et lite tidsskille som blir et ”puff” i retning av e-læring og andre kreative løsninger. I et miljøperspektiv – aldri så galt at det ikke er godt for noe? Våre medlemmer vil være interessert i hvordan ledelsen ved helseforetakene ser på endringen, følgende spørsmål er sendt de regionale direktørene: Hvordan møter foretakene utfordringen fra nyttår? Vi spør de fire regionale direktørene Industriell finansiering av kurs og kongresser blir altså borte etter 1. januar. Mange opp- fatter arbeidsgiver som den som naturlig bør ”fylle hullet etter industrien”. Overlegen har derfor stilt direktørene ved de 4 store foretakene noen likelydene spørsmål for å kunne presentere deres tanker omkring problemstillingen. Det er selvsagt interessant for Overlegeforeningens medlemmer om arbeidsgiver deler vår oppfatning av hvem som skal erstatte finansieringsbortfallet. Av Arild Egge 1. Det er vanlig at det finnes lokale avtaler ved de enkelte foretak om rammer for hva som dekkes pr år for den enkelte - er det slik i deres foretak? 2. Ser man det som naturlig nå å utvide disse rammene når den eksterne støtten bortfaller? 3. Er det satt av ekstra midler på neste års budsjett for å møte denne endringen? 4. Er dette helseforetakenes "problem" - eller er dette et myndighetssansvar? «Det er styret som har ansvaret for at medarbeiderne har nødvendig kompetanse.» Robin Kåss i intervju med Arne Laudal Refsum, på side 7. OVERLEGEN 10
UNN Vi var ikke klar over denne endringen da vi startet budsjettprosessen for 2012 og har derfor ikke hatt anledning til å ta høyde for den omstillingsutfordringen som dette eventuelt utgjør. UNN har med andre ord ikke utredet konsekvensen av endringen, og heller ikke tatt stilling til om situasjonen krever spesielle tiltak fra vår side. Vi kommer til å se nærmere på saken i løpet av våren 2012 for å vurdere eventuelle budsjettkon- sekvenser for 2013. I mellomtiden har våre klinikker og avdelinger tilstrekkelig handlingsrom innenfor eksisterende budsjetter til å løse eventuelle presserende behov. Våre svar på de fire spørsmålene dere stiller må derfor ses som foreløpige vurderinger: Vi har ikke faste rammer for videre- og etterutdanning av den enkelte lege, og kommer neppe til å innføre det. Behovene og kravene varierer mellom fag og fra person til person. Vi kommer sannsynligvis til å budsjettere dette på avdelingsnivå og la det være et lederansvar å fordele pengene. Det er vi som nevnt ovenfor usikre på. Vi kommer til å bruke første halvår 2012 til å vurdere situasjonen. Nei, som nevnt innledningsvis, i først omgang ikke. Det gjøres likevel noen kompenserende tiltak, for eksempel legger vi i økende grad opplæring inn i kjøpekontrakter. UNN har også noen interne utdanningsfond som finansierer mye av videre- og etterutdanningen for enkelte legegrupper. Helseforetakene har selvsagt ansvaret for videre- og etterutdanning av egne medarbeidere. Men kostnadene knyttet til dette vil bli diskutert mellom UNN, Helse Nord og departementet. Med vennlig hilsen Tor Ingebrigtsen, adm. dir. / professor Universitetssykehuset Nord-Norge HF ST. OLAV Hver klinikk har sitt budsjett for kompetanseutvikling, og vi har ikke et gjennomgående system for budsjettering på individnivå. Prioritering av kompe- tanseutviklingstiltak i klinikkene skal foregå i henhold til en kompetanseplan for alle yrkesgrupper. Vi har ingen lokale særavtaler om rammer for hva som skal dekkes pr. år for den enkelte. Det ligger ingen forslag til utvidelse av kompetanseutviklingsmidler i budsjettrammene for klinikkene i 2012. Som for pkt. 2. Helseforetakene har innenfor sine økonomiske rammer et klart definert ansvar for utdanning av helsepersonell generelt, og for kompetanseutvikling og faglig oppgradering av eget personell spesielt. Heidi Magnussen, organisasjonsdirektør OUS Fra OUS har vi mottatt følgende kortfattede svar fra Anne Margrethe Svanes, leder ved direktørens kontor. "I Oslo universitetssykehus er det klinikkene som må dekke kostnadene og prioritere deltakelse på relevante møter, kurs og kongresser. Dette er en del av ledernes faglige ansvar. Det budsjetteres ikke med noen sentral pott for slike etterutdanningsformål." Vi tillot oss da et oppfølgingsspørsmål. Nå som industrifinansiering faller bort, blir klinikkenes budsjetter da styrket slik at muligheten til å innvilge kurs/kongresser opprettholdes/i hvert fall ikke svekkes ute i klinikkene? Svaret var enda mer kortfattet. ”Svaret er at vi har ingen økt ramme til sykehuset for dette formålet. Oppgaven må altså dekkes innenfor de rammene de enkelte enhetene blir tildelt for 2012.” Helse Bergen Vi forholder oss selvsagt til det som ligger i forpliktelsene i avtaleverket, utdanning etc for LIS, og overlegepermisjonene etc. for overleger. Vi har ikke meg bekjent spesifikke avtaler som fanger opp det vi mister ved LMI ordningene som blir borte, og som garanterer enkeltlege en gitt sum penger. Sykehuset bruker mange penger på kompe- tansevedlikehold og -utvikling i hvert budsjett. Det vil selvsagt fortsette, og vi prøver hvert år å finne noe mer til formålet. De pengene som stilles til disposisjon for nivå2 enhetene (avdelingene, klinikkene) må disponeres av leder til beste for enhetens samlede behov for komptanseutvikling. Ville gjerne kunne gjort det, og prøver å få det til. Det er viktig at det er det samlede kompetansebehov for en enhet som styrer bruken av tilgjengelige midler. Det klarer jeg ikke presist å svare på, da kompetansemidler ligge i flere budsjettposter. Det er opp til leder å bruke de kompetansemidler som er nødvendig. Jeg ser selvsagt betydningen av deler av at kompetansemidlene "øremerkes", men til bruk etter en samlet vurdering av behov. I forutsetningen for rammene våre ligger det en klar forventning om at kompetansevedlikehold- og videreutvikling er en del av oppgaven. Det vil være en politisk vurd- ering og som kommer i Oppdragsdokumentene hvor spesifikt dette fremheves og om det følges av øremerkede midler. Vi kommer likevel ikke fra at det hører med til god styring i et sykehus og passe på at våre leger og annet personale vedlike- holder og videreutvkler sin kompetanse. Mvh Stener Kvinnsland 1 1 1 2 2 2 3 3 3 4 4 4 Se link http://www.helse-sorost.no/aktuelt/nyheter/Sider/kongressforbud--hva-na.aspx - Det er ingen tvil om at vi har et arbeidsgiveransvar for å sikre at våre medarbeidere får opplæring og kompetanseheving, sa Andersgaard. OVERLEGEN 11
Legemiddelindustrien har besluttet å ikke støtte legers kongressreiser fra 2012. Med dette brytes en langvarig tradisjon, som faktisk har vart lengre enn de eldste av dagens aktive leger. Den støtte som industrien har gitt har hatt stor betydning. I tidligere tider var innholdet kanskje mere sosialt preget, men de siste tiår har fokus vært på faglig oppdatering og støtten tåler godt innsyn og sammenligning med andre bransjer. Det kan problematiseres at støtten går til den enkelte lege, som på samfunnets vegne forvalter innkjøp av legemidler på trygdens regning. Slik direkte støtte til innkjøpere i det offentlige er uvanlig, men på den annen side er det vanskelig å se at andre enn leger kan foreta nødvendige vurderinger av behovet for spesifikke medikamenter hos den enkelte pasient. Det er også problematisk at det er Legemiddelindustrien og ikke den enkelte avdeling som avgjør hvem som får støtte. Legemiddelindustrien har konsentrert sin støtte til utdannelse til områder hvor de har nye medikamenter, eller til medikamenter hvor konkurransen om markedsandeler er stor. Dette fører til skjevfordeling av støtten hvor noen får mye tilbud, mens andre ikke får det i det hele tatt. Et eksempel er fødselshjelp, hvor tilskudd fra industrien nesten ikke forekommer. Til tross for disse skjevheter har offentlige helsemyndigheter akseptert dagens situasjon og dermed også legitimert den. Vi må nå ta til etterretning at legemiddelindustrien ikke vil støtte ut- dannelse, og det er ryddig at det gjøres generelt og i forhold til samtlige som får slik støtte. Bortfall av støtten gjør at vi må se fremover og diskutere hvordan vi skal innrette oss, slik at legers videre- og etterutdannelse er på et forsvarlig nivå. Hva gjør en så i en ny tid med nye muligheter? Den del av utdannelsen som legemiddelindustrien har stått for, er ikke en vesentlig del. Både kvalitativt og kvantitativt har den begrenset verdi, men den har tross alt vært et nyttig supplement. Moderne teknologi gjør at kunnskapsoverføring nå er svært annerledes enn i tidligere tider, og det er særlig mulighetene den elektroniske tilgangen gir, som gjør at bildet endres år for år. På mange måter har vi alle et ansvar for å ivareta og videreutvikle disse mulighetene, i stedet for «å styre etter kjølvannet» og fortsette videre og etterutdannelse slik den har vært praktisert til nå. Det er all grunn til å tenke nytt og innovativt. Et sentralt spørsmål er hvem har ansvaret. Enkelte debattanter peker entydig på arbeidsgiver, og etter debatten skulle en tro de hadde eneansvar for videre- og etterutdannelsen av leger. Det er selvfølgelig slik at den enkelte lege har hoveddelen av dette ansvaret, spesielt i forhold til de mulig- heter som ny kunnskapsformidling medfører. Vi må fremheve den betydelige innsatsen de enkelte leger gjør selv for å være oppdaterte faglig, slik at de kan gi våre pasienter best mulig diagnostikk og behandling. I tillegg til det ansvaret den enkelte lege har, har også arbeidsgiver og helse- myndighetene et ansvar. På mange måter har tilskudd fra legemiddelindustrien vært en uønsket sovepute. Det er på tide at arbeidsgiver i større grad definerer sin rolle og sitt ansvar i forhold til legers etter- og videreutdannelse. Dette gjelder også for leger med driftsavtaler. Slik situasjonen er i dag er mye uklart og det er behov for en gjennomgang og oppgradering. Det som har kjennetegnet Legeforeningen, er at den i tillegg til å ivareta medlemmenes interesser også har vært en fagpolitisk kraft, som har hatt ansvar for spesialist-, videre- og etterutdannelse. Det norske helsevesen hadde ikke vært der det er i dag uten denne innsatsen fra LegeforenEn ny tid trenger nye løsninger Vi må akseptere at en tradisjonelt viktig støttespiller i spesialistenes videre- og etterutdannelse trekker seg ut og at vi dermed blir tvunget til å finne andre løsninger. Hva de skal være blir opp til oss – dette er anledning til nytenkning og ansvarsplassering; legemiddelindustriens viktige rolle til nå har vært en sovepute for alle parter. Faren er at det kan bli en stillingskrig. Av Stein Tore Nilsen, forskningsdirektør Stavanger universitetssjukehus/ leder i Dnlfs fond for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. OVERLEGEN 12
ingen. Imidlertid må en i en ny tid tenke nytt og tenke andre roller enn det som har vært førende de siste tiår. Legeforeningen har bygget opp flere fond som kan sees på som grunnmuren og noe av sikkerhetsnettet i forhold til legers videre- og etterutdannelse ved de tilskudd som blir gitt. De rettigheter som er gitt i tariffavtalene sikrer en vesentlig det av spesialistutdannelsen. Ser en bort fra overlegepermisjonen, som er viktig, er der få rettigheter for ferdige spesialister. Hva er så løsningen i den situasjonen vi er kommet i? Som alltid vil en stillingskrig med påberopelse av rettigheter fra begge sider ikke føre særlig langt. Den vil kun føre til tapere og ikke minst vil pasientene fort bli tapere. Det viktige er å få definert roller og ansvar for de enkelte aktørene i forhold til legers videre- og etterutdannelse. Erfaringene til Legeforeningen og den innsats den har gjort gjør at den fortsatt vil være en viktig aktør. Arbeidsgiver må nok ta inn over seg at de i større grad enn tidligere må stille med ressurser i forhold til legers videre- og etterutdannelse. Innkjøpssamarbeid og anbud i forhold til legemiddelinnkjøp har ført til betydelig mindre utgifter. Det er ikke unaturlig at en del av disse «besparelsene» stilles til disposisjon til videre- og etterutdannelse i forhold nye medikamenter og oppdatering på bruken av eldre medikamenter. På denne måten ville en fort kunne fylle det tomrommet som er oppstått etter beslutningen til legemiddelindustrien. Det vil også være naturlig at en overførte nye ressurser til Legeforeningens fond. Fondene representerer en mulighet til fordeling av midler på en effektiv måte som alle vil kunne nye godt av. Kommer nye midler må en også se på fordelingen mellom fondene med nye øyne. Årsmøtene til spesialforeningene vil også være viktige arenaer for videre- og etterutdannelse og faglige diskusjoner om hvor kunnskapsfronten er. En oppdatering av betydningen av årsmøtene er åpenbart på sin plass, samtidig som arbeidsgiverne i større grad må ta inn over seg verdien av disse faglige møteplassene. Det å nekte deltagelse av økonomiske grunner er åpenbart en feilaktig strategi. Innen forskningen vil internasjonale relasjoner og internasjonalt samarbeid være essensielt for å bringe den norske forskningen videre blant de fremste i verden. Det er ikke nødvendig for alle å delta internasjonalt, det viktige er at de som ligger i forskningsfronten og er pådrivere i den faglige utviklingen nasjonalt også har nødvendige internasjonale relasjoner og kompetanse slik at Norge ikke sakker akterut i den den internasjonale forskning vi ønsker å ta del i. Det viktige i dagens situasjon er at vi heller ser på muligheter og mer søker å finne omforente løsninger, enn å fokusere på rettigheter. På mange måter har vi en stor mulighet til å lage et nytt system som alle kan gi sin tilslutning til og som ivaretar de mange interesser som spiller inn i forhold til legers videre- og etterutdannelse. I så måte har både Legeforeningen og Overlegeforeningen (og flere) et ansvar for å ta nødvendige initiativ slik at vi unngår at det oppstår et vakuum etter nyttår. Det å nekte deltagelse på kurs er feil strategi OVERLEGEN 13
De fleste vil vite at Legemiddelindustrien (LMI) på sin generalforsamling i år vedtok et endret regelverk. Vedtaket innebærer at fra 01.01.12 skal ingen kongressreiser for leger utenlands helt eller delvis finansieres av LMIs medlemmer. Begrunnelsen var blant annet at LMI ønsket å tydeliggjøre at ansvaret for faglig oppdatering og utvikling hviler på arbeidsgiver, ikke på industrien. Det dreier seg selvsagt ikke om et kongressforbud, men om hvem som skal betale regningen. Vi nærmer oss raskt datoen hvor endringen trer i kraft, og arbeidsgiver har i liten grad gitt signaler om hvordan oppgaven er tenkt løst. Med dette som bakgrunn hadde Dagens Medisin invitert til åpent fagseminar 1. september. Som sentralstyremedlem presenterte jeg Legeforeningens og de fagmedisinske foreningers syn. Andre innledere var adm. dir. Andreas Berg i MSD for LMI, avdelingsoverlege Steinar Madsen for Legemiddelverket, professor Tore Kvien som kliniker og avdelingsoverlege og fagdirektør Alice Beathe Andersgaard for Helse SørØsts ledergruppe. I paneldebatten deltok også politikerne Kjersti Toppe for regjeringspartiene og Sonja Sjøli for opposisjonen. Deltakere i salen slapp til i stor grad. Nedenfor følger et kort sammendrag av eget innlegg og av debatten. Legeforeningen mener at legers faglige oppdatering og kompetanseutvikling er et arbeidsgiveransvar og ikke en aktivitet som skal være finansiert av kommersielle aktører. Behovet for kontinuerlig oppdatering er særlig stort i kunnskapsbedrifter som helsevesenet hvor faglig oppdaterte medarbeidere er helt avgjørende for kvaliteten i arbeidet som ut- føres. Fagutviklingen skjer raskt innen de fleste medisinske fagområder, og det er ikke vanskelig å motivere leger for etterutdanning. Legers individuelle plikt til å holde seg faglig oppdatert er nedfelt i Helsepersonelloven og i etiske regler for leger. Arbeidsgivers ansvar er nedfelt i Spesialisthelsetjenesteloven § 3-10: ”Virksomheter som yter helsetjenester som omfattes av denne loven, skal sørge for at ansatt helsepersonell gis slik opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.” Arbeidsgiver har følgelig et lovpålagt ansvar for etterutdanning, men det er uklart hvor langt ansvaret strekker seg. Legeforeningen ser kongressdeltakelse som en av flere aktiviteter innen etterutdanning, men vil understreke at kongressdeltakelse er svært viktig for å holde seg oppdatert om nye vitenskapelige studier, nye behandlingsmetoder og ny teknologi. Internasjonale kongresser er en viktig arena for å presentere egen forskning og for kontakt med internasjonale kolleger. Kongresser benyttes som en møte- og diskusjonsarena der norske kolleger knytter kontakter for faglig samarbeid om behandling og forskning og diskuterer hvordan vi nasjonalt bør forholde oss til resultater i nye studier. Legeforeningen mener følgelig at alle spesialister bør delta på minst 1-2 kongresser i året. Kongressdeltakelsen må finansieres av arbeidsgiver. Legeforeningens fond III vil ikke strekke til. 14 fagmedisinske foreninger hadde spilt inn synspunkter på vedtaket pr mail med kort svarfrist. Tilnærmet alle var prinsipielt enige i at kongressreiser bør finansieres av arbeidsgiver, Kongressforbud – hva nå INNLEGG Av Cecilie Risøe, sentralstyremedlem Dnlf. 1. september arrangerte Dagens Medisin et fagseminar med tittel som i overskriften. Auditoriet i VG-bygget i Oslo var fylt til siste plass med en overvekt av representanter for legemiddelfirmaer, men flere engasjerte overleger var også møtt frem for å kunne delta i debatten. Norske leger har i en årrekke i stor grad fått dekket behovet for faglig oppdatering i form av internasjonal kongressdeltakelse på industriens regning. Det var bred enighet om at det er arbeidsgiver, ikke utstyrsprodusenter og farmasøytisk industri, som har plikt å sørge for faglig oppdatering av sine ansatte. I debatten som fulgte ble det uttrykt stor bekymring for hvordan arbeidsgiver ville løse forpliktelsen. OVERLEGEN 14
men uttrykte samtidig stor bekymring for at arbeidsgiver ikke kommer til å påta seg det økonomiske ansvaret. Dagens økonomiske utfordringer ved sykehusene styrker ikke forventningene om at faglig oppdatering vil bli ivaretatt. De små foreningene var særlig bekymret og påpekte at miljøet innen deres fagområde var så lite at de var helt avhengige av internasjonale impulser og kontakter for å kunne følge med i fagutviklingen. Ettersom innlederne var enige om at finansiering av kongressdeltakelse er arbeidsgivers ansvar, ble hovedtemaet i debatten hvordan arbeidsgiver har tenkt å oppfylle dette. Andersgaard fra Helse Sør-Øst sa klart fra at dette er en oppgave som må dekkes av de ordinære midlene som hvert enkelt sykehus får tildelt, det tilføres ingen ”friske penger”. Oppgaven har hele tiden ligget inne i det rammebevilgningen skal dekke. Helse Sør-Øst har bedt sykehusene om å beregne kostnadene som tidligere har vært dekket av industrien og ta hensyn til dette ved budsjettering. Kompetanseplanlegging i form av konkrete planer for opprettholdelse og utvikling av kompetanse på helseforetaks- og avdelingsnivå etterlyses. Effekten av manglende faglig oppdatering vil variere i store og små fagmiljøer. Det ble påpekt fra salen at legene kan leve på et faglig lavere nivå, men konsekvensen kan bli at Norge endrer status fra A til B-nasjon innen medisinsk behandling. Både fra panelet og salen ble det uttrykt frykt for hva som vil skje i det enkelte sykehus når de vanskelige prioriteringene skal gjøres. Legene har tidligere varslet at det i dagens budsjetter ikke settes av nok midler til fornying av utstyr. Om finansiering av kongressreiser skal settes opp mot helt nødvendig utstyr på avdelingsnivå, vil dette være en særs smertefull prosess for klinikerne. Kvien sa at han som avdelingsoverlege ville spare penger ved å si nei til industrifinansierte møter. På direkte spørsmål bekreftet Andersgaard at en mulig konsekvens av at arbeidsgiver skal betale for kongressreiser, kan være ytterligere nedbemanning. I etterkant er det fra departementalt hold uttalt at det ”i en overgangsperiode blir mindre kompetansehevning, men ...at dette (vedtaket) på sikt vil føre til bedre kompetansehevning” (VG 02.11.11). Det har vært reist spørsmål om vedtaket vil etterleves av industrien. Det er bindende for LMIs medlemmer, men hva med smutthull og utstyrsprodusentene – vil de fortsatt sponse kongressreiser for leger? Styreleder i LMI, Unni Hjelmaas, svarte at det er viktig å unngå smutthull og at LMIs styre arbeider med et vedtak som vil forhindre at egne medlemmer legger samlingsmøter for prosjektdeltakere til en av de internasjonale kongressene. Hvordan utstyrsleverandørene vil innrette seg, forble ubesvart. DIPS Medikasjon har støtte for alle vanlige former for medisinering. Brukeren får automatisk varsel dersom det finnes potensielle interaksjoner mellom foreskrevne medikamenter og dersom Cave er registrert på et medikament som man forsøker å forordne til en pasient. Med utgangspunkt i en forordning kan det enkelt genereres nødvendige resepter til pasienter. Administrering i DIPS Medikasjon dekker både klar- gjøring og utdeling av medisiner. Det er også støtte for bruk av strekkodeleser. Ved utdeling kvitteres det for at pasienten har mottatt hvert enkelt medikament og tidspunkt for utlevering registreres automatisk. DIPS Medikasjon støtter full integrasjon mot automatisk medisinforsyningssystem. DIPS Medikasjon er et resultat av flere års arbeid for å lage en sikker og fleksibel løsning for håndtering av medikasjon. Med DIPS Medikasjon kan pasientens medikasjon håndteres fullstendig elektronisk, og medikasjonskurven - ett av de viktigste dokumentene i papirjournalen kan fases ut. Dersom du ønsker mer informasjon om DIPS Medikasjon kan du kontakte oss på marked@dips.no www.dips.no DIPS Medikasjon OVERLEGEN 15
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy