Legemiddelindustrien har besluttet å ikke støtte legers kongressreiser fra 2012. Med dette brytes en langvarig tradisjon, som faktisk har vart lengre enn de eldste av dagens aktive leger. Den støtte som industrien har gitt har hatt stor betydning. I tidligere tider var innholdet kanskje mere sosialt preget, men de siste tiår har fokus vært på faglig oppdatering og støtten tåler godt innsyn og sammenligning med andre bransjer. Det kan problematiseres at støtten går til den enkelte lege, som på samfunnets vegne forvalter innkjøp av legemidler på trygdens regning. Slik direkte støtte til innkjøpere i det offentlige er uvanlig, men på den annen side er det vanskelig å se at andre enn leger kan foreta nødvendige vurderinger av behovet for spesifikke medikamenter hos den enkelte pasient. Det er også problematisk at det er Legemiddelindustrien og ikke den enkelte avdeling som avgjør hvem som får støtte. Legemiddelindustrien har konsentrert sin støtte til utdannelse til områder hvor de har nye medikamenter, eller til medikamenter hvor konkurransen om markedsandeler er stor. Dette fører til skjevfordeling av støtten hvor noen får mye tilbud, mens andre ikke får det i det hele tatt. Et eksempel er fødselshjelp, hvor tilskudd fra industrien nesten ikke forekommer. Til tross for disse skjevheter har offentlige helsemyndigheter akseptert dagens situasjon og dermed også legitimert den. Vi må nå ta til etterretning at legemiddelindustrien ikke vil støtte ut- dannelse, og det er ryddig at det gjøres generelt og i forhold til samtlige som får slik støtte. Bortfall av støtten gjør at vi må se fremover og diskutere hvordan vi skal innrette oss, slik at legers videre- og etterutdannelse er på et forsvarlig nivå. Hva gjør en så i en ny tid med nye muligheter? Den del av utdannelsen som legemiddelindustrien har stått for, er ikke en vesentlig del. Både kvalitativt og kvantitativt har den begrenset verdi, men den har tross alt vært et nyttig supplement. Moderne teknologi gjør at kunnskapsoverføring nå er svært annerledes enn i tidligere tider, og det er særlig mulighetene den elektroniske tilgangen gir, som gjør at bildet endres år for år. På mange måter har vi alle et ansvar for å ivareta og videreutvikle disse mulighetene, i stedet for «å styre etter kjølvannet» og fortsette videre og etterutdannelse slik den har vært praktisert til nå. Det er all grunn til å tenke nytt og innovativt. Et sentralt spørsmål er hvem har ansvaret. Enkelte debattanter peker entydig på arbeidsgiver, og etter debatten skulle en tro de hadde eneansvar for videre- og etterutdannelsen av leger. Det er selvfølgelig slik at den enkelte lege har hoveddelen av dette ansvaret, spesielt i forhold til de mulig- heter som ny kunnskapsformidling medfører. Vi må fremheve den betydelige innsatsen de enkelte leger gjør selv for å være oppdaterte faglig, slik at de kan gi våre pasienter best mulig diagnostikk og behandling. I tillegg til det ansvaret den enkelte lege har, har også arbeidsgiver og helse- myndighetene et ansvar. På mange måter har tilskudd fra legemiddelindustrien vært en uønsket sovepute. Det er på tide at arbeidsgiver i større grad definerer sin rolle og sitt ansvar i forhold til legers etter- og videreutdannelse. Dette gjelder også for leger med driftsavtaler. Slik situasjonen er i dag er mye uklart og det er behov for en gjennomgang og oppgradering. Det som har kjennetegnet Legeforeningen, er at den i tillegg til å ivareta medlemmenes interesser også har vært en fagpolitisk kraft, som har hatt ansvar for spesialist-, videre- og etterutdannelse. Det norske helsevesen hadde ikke vært der det er i dag uten denne innsatsen fra LegeforenEn ny tid trenger nye løsninger Vi må akseptere at en tradisjonelt viktig støttespiller i spesialistenes videre- og etterutdannelse trekker seg ut og at vi dermed blir tvunget til å finne andre løsninger. Hva de skal være blir opp til oss – dette er anledning til nytenkning og ansvarsplassering; legemiddelindustriens viktige rolle til nå har vært en sovepute for alle parter. Faren er at det kan bli en stillingskrig. Av Stein Tore Nilsen, forskningsdirektør Stavanger universitetssjukehus/ leder i Dnlfs fond for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. OVERLEGEN 12
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy