ingen. Imidlertid må en i en ny tid tenke nytt og tenke andre roller enn det som har vært førende de siste tiår. Legeforeningen har bygget opp flere fond som kan sees på som grunnmuren og noe av sikkerhetsnettet i forhold til legers videre- og etterutdannelse ved de tilskudd som blir gitt. De rettigheter som er gitt i tariffavtalene sikrer en vesentlig det av spesialistutdannelsen. Ser en bort fra overlegepermisjonen, som er viktig, er der få rettigheter for ferdige spesialister. Hva er så løsningen i den situasjonen vi er kommet i? Som alltid vil en stillingskrig med påberopelse av rettigheter fra begge sider ikke føre særlig langt. Den vil kun føre til tapere og ikke minst vil pasientene fort bli tapere. Det viktige er å få definert roller og ansvar for de enkelte aktørene i forhold til legers videre- og etterutdannelse. Erfaringene til Legeforeningen og den innsats den har gjort gjør at den fortsatt vil være en viktig aktør. Arbeidsgiver må nok ta inn over seg at de i større grad enn tidligere må stille med ressurser i forhold til legers videre- og etterutdannelse. Innkjøpssamarbeid og anbud i forhold til legemiddelinnkjøp har ført til betydelig mindre utgifter. Det er ikke unaturlig at en del av disse «besparelsene» stilles til disposisjon til videre- og etterutdannelse i forhold nye medikamenter og oppdatering på bruken av eldre medikamenter. På denne måten ville en fort kunne fylle det tomrommet som er oppstått etter beslutningen til legemiddelindustrien. Det vil også være naturlig at en overførte nye ressurser til Legeforeningens fond. Fondene representerer en mulighet til fordeling av midler på en effektiv måte som alle vil kunne nye godt av. Kommer nye midler må en også se på fordelingen mellom fondene med nye øyne. Årsmøtene til spesialforeningene vil også være viktige arenaer for videre- og etterutdannelse og faglige diskusjoner om hvor kunnskapsfronten er. En oppdatering av betydningen av årsmøtene er åpenbart på sin plass, samtidig som arbeidsgiverne i større grad må ta inn over seg verdien av disse faglige møteplassene. Det å nekte deltagelse av økonomiske grunner er åpenbart en feilaktig strategi. Innen forskningen vil internasjonale relasjoner og internasjonalt samarbeid være essensielt for å bringe den norske forskningen videre blant de fremste i verden. Det er ikke nødvendig for alle å delta internasjonalt, det viktige er at de som ligger i forskningsfronten og er pådrivere i den faglige utviklingen nasjonalt også har nødvendige internasjonale relasjoner og kompetanse slik at Norge ikke sakker akterut i den den internasjonale forskning vi ønsker å ta del i. Det viktige i dagens situasjon er at vi heller ser på muligheter og mer søker å finne omforente løsninger, enn å fokusere på rettigheter. På mange måter har vi en stor mulighet til å lage et nytt system som alle kan gi sin tilslutning til og som ivaretar de mange interesser som spiller inn i forhold til legers videre- og etterutdannelse. I så måte har både Legeforeningen og Overlegeforeningen (og flere) et ansvar for å ta nødvendige initiativ slik at vi unngår at det oppstår et vakuum etter nyttår. Det å nekte deltagelse på kurs er feil strategi OVERLEGEN 13
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy