Dyktige og oppdaterte legespesialister er en av bærebjelkene i helsevesenet. Kvaliteten på den medisinske behandlingen som tilbys i og utenfor institusjon, henger direkte sammen med kompetansen hos disse spesialistene. Da blir det et nøkkelspørsmål om legespesialister i Norge er flinke nok. Det automatiske svaret blir gjerne ja, at vi er gode. Men vet vi egentlig det? Foregår det en målrettet, systematisk og effektiv oppfølging av spesialistenes kompetanse? Har vi tydelige rettigheter når det gjelder oppdatering av faglig kvalitet? Legeforeningen har som fagforening vært tilbakeholden med å stille kvalitetskrav til spesialister. For spesialitetskomiteene i Legeforeningen burde kvaliteten på spesialistene være minst like viktig som utdanningen for å bli spesialist. Arbeidsgivere burde ha et hovedfokus på det faglige nivået til sine ansatte legespesialister. Bare sjelden vurderes det i hvilket omfang internasjonale, nasjonale og lokale retningslinjer for beste behandling følges i praksis, komplikasjonsfrekvens av gitt behandling, eller omfang av feildiagnoser og forsinkede diagnoser. Vi vet at det er til dels betydelige forskjeller mellom regioner og enkeltinstitusjoner når det gjelder medikamentbruk, hyppighet av ulike operative inngrep og bruk av medisinske hjelpemidler. Det betyr neppe at alternativene er likeverdige. Spesialistutdanningen er spesifisert og har tydelige krav. Disse går først og fremst på tjenestetid. Ved kurs er det vanligvis en avsluttende prøve. Spesialisteksamen er på vei inn eller allerede etablert i en rekke europeiske land. Det finnes likeledes en europeisk spesialisteksamen i de fleste fagene. Norge venter fortsatt på sidelinjen. Jeg er redd for at vi konkurrerer relativt dårlig på teoretisk kunnskapsnivå, kanskje bedre på prosedyrer. Hvem vil være best ved teoritesting hos oss, studenten på eksamenstidspunkt eller spesialisten ved godkjenning? Jeg er usikker på svaret. Spesialisteksamen vil etter min vurdering virke kvalitetsfremmende, slik det er enighet om at eksamen fremmer dyktighet på skoler og universitet. Ved å kombinere en slik prøving med et strukturert, målrettet og trygt løpende utdanningsprogram tas alle typer insitamenter til god læring og utvikling i bruk. Formalisert oppfølging for leger som en gang har oppnådd spesialistgodkjenning, og med en prøving av kvalitet, vil på tilsvarende måte fremme en ambisjon om å være god. I dag arrangeres det nasjonale spesialistkurs på et høyt nivå, men nærmest helt uten deltakelse av spesialistene. Slik kursdeltakelse burde være både en plikt og en rettighet også for dem, og det ville ytterligere sikret kursenes høye kvalitet. Legemiddelindustriens dalende interesse for å bidra til spesialistenes kunnskap gir oss en god anledning til å revurdere etter- og videreutdanning for gruppen. Denne bør være obligatorisk, fremstå som en rettighet, inneholde konkrete krav, og være et hovedanliggende for spesialitetskomiteene. Faglige krav til legespesialister Nils Erik Gilhus, Professor og overlege i nevrologi, Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssykehus Nils Erik Gilhus mener spesialisteksamen er et nødvendig kvalitetssikringstiltak for å sikre at vi utdanner gode nok spesialister i Norge. Han har arbeidet med dette og lignende tema både gjennom Legeforeningen og i europeisk sammenheng – redaksjonen inviterte ham derfor til å presentere sine vurderinger i Overlegen. OVERLEGEN 20
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy