Vi ønsker at legeprofesjonen skal være en pådriver for medisinsk utvikling. Vår akademiske bakgrunn, vårt forskn- ingsperspektiv og vårt brede medisinske ansvar gjør dette naturlig. Da trenger vi tung og oppdatert teoretisk kunnskap. Vi trenger et studium med vekt på basalbiologi og mekanismer, ikke bare kasuistikker og praktiske prosedyrer. Vi trenger i enda større grad spesialister som oppdaterer seg, og også på genetikk, bioteknologi og epidemiologi. Å opprettholde reell spesialistkompetanse er krevende. Det bør avspeiles i rettigheter og formaliteter. Det er spennende at Legeforeningen nylig har opprettet en arbeidsgruppe som skal vurdere legespesialistenes etterutdanning inkludert fordeler og ulemper ved obligatorisk etterutdanning med regodkjenning. En større grad av likhet for spesialister og ikke-spesialister med hensyn til plikter og rettigheter for faglig dyktiggjøring er rimelig. Begge grupper utfører selvstendig og høyt kvalifisert arbeid. "Lege i spesialisering" ("LIS") og "assistentlege" er misvisende betegnelser på ansatte med mange års høyspesialisert utdanning og legepraksis. Hva med termen "avdelingslege"? Kvaliteten på legespesialistert virksomhet er av fundamental samfunnsbetydning. For mange tar det for gitt at denne kvaliteten ikke bare er tilstrekkelig god, men at den er ut- merket og internasjonalt ledende. Etter min mening er det behov for en vesentlig oppgradering av ambisjonsnivået for legespesialisters kompetanseutvikling. Dette gjelder både teori og praksis, og det gjelder smalt innenfor subspesialitet så vel som bredere innenfor grunnleggende medisinske og biologiske disipliner. Nye formelle krav vil være en brekkstang for klarere rettigheter. Det vil være en styrke og sikre hensiktsmessig innretning at profesjonen selv tar tak i dette. OVERLEGEN 21
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy