Vi ser det stadig: Når budsjettet man har vedtatt blir for stramt, strammer man med letthet inn på fagutviklingen. Dette gjennomføres både hos universitetssykehus og f. eks ved fusjonerte foretak med navn fra vikingtiden: INGEN REISER ELLER KURS FOR OVERLEGER RESTEN AV ÅRET! (konsulentselskapet og vikarbyrået har jo tatt alle pengene våre i år igjen…) Hvert år kommer det forsikringer om at dette er bare snakk om et engangstilfelle, og ”det er jo bare snakk om de siste 4 mnd av året” (dvs. 1/3 av året, og den viktigste kongressperioden… ). Er tiden kommet for å innføre CME (continous medical education) i Norge? Det føles kanskje barnslig å samle på poeng. Det blir som å samle stjerner i søndagsskoleboken for barna her på Sørlandet, en stjerne per time. Men selv små barn forstår at jo dette konseptet. Så i et foretakssystem hvor det føles stadig mer som byråkratene er storbonden og legene er leilendingen, må vi snakke et språk som formalistene forstår. Det språket er tall. Og betyr det at det er behov for f. eks 50 poeng i året og 250 poeng over 5 år for å opprettholde en spesialist formelt kompetent, kan det kanskje være til hjelp for alle parter, inkludert pasientene. Det er konkret og det kan organiseres fleksibelt. Fagutviklingen kan dermed ikke treneres ut i det uendelige, i påvente av en livsløgn om bedre tider. Hvor bra poengsystemet fungerer i søndagsskolen vet jeg ikke, men det hadde trolig vært enda verre oppmøte uten. Selv på Sørlandet. Det er kanskje naivt å tro at krav om x- antall poeng vil gi oss et trumfkort i fordelingen av midler. Dette har vært løst tidligere ved at foretaket har betalt overpris for medisiner og utstyr, og noen promiller legemiddelomsetningen har vært brukt til å ta med lojale og greie leger på en fin tur. Dette er som kjent (på godt og vondt) borte, nå som sponsing via industrien offisielt er vedtatt fjernet. Alternativene lar seg vente på, og vi ser i media at den vanlige floskelen om at ”vi forventer dette løses innen de vedtatte budsjetter” er løsningen. Det er sikkert mange kolleger som bare med tanken på EU- tilpassing, krav og formaliteter får både angst og angina. Men innføring av CME som en del av den kontinuerlige videreutdanningen livet som lege er, behøver ikke å gi oss unødig merarbeid i en hverdag, som jo ofte oppfattes som travel nok. Leger i både USA og Europa løser jo tross alt dette. Det er komplisert å finne gode kvalitets-indikatorer for sykehus. Tallet for gjennomsnittlig CME/ legeårsverk kan noen ganger være en indikator på hvor interessert foretakets leger er for å holde seg faglig oppdatert. Er man dårligst, må foretaket kanskje motivere for mer fagutvikling. Og er man best, er det trolig lurere å behandle noen pasienter, istedenfor å ha en legeportefølje som flyr verden rundt for å sove seg igjennom det samme foredraget man sov seg igjennom i fjor også. Isolert sett sier CME- poengene trolig ingen ting om kvalitet, men det er i alle fall målbart. Derimot som en del av UEMS sin skisse for CPD (continous professional development) vil det være gode muligheter å få kvalitet ut i den andre enden. Nå som Helsedirektoratet har overtatt ansvaret for spesialistgodkjenning og resertifisering, er det enda viktigere at Legeforeningen kommer på banen. Vi må få et frivillig og brukervennlig system for å hjelpe egen faglig utvikling. Og vi må unngå et unødig tungrodd system med tvungen resertifisering. Legeforeningen, kanskje gjennom FaMe og Of, bør starte nå med å bygge grunnmuren for hvordan vi skal sikre gamle og nye spesialisters fagutvikling, og harmonere dette med det arbeidet som gjøres av UEMS. Vi er vel modne for dette nå? CME, et poeng? I hvertfall når konsulentene har tatt alle pengene våre, igjen! Leserbrev fra Lars Jacobsen, Arendal Leserbrev OVERLEGEN 28
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy