Det var en sprudlende professor med diagnosen ”for tiden frisk” sommøtte en lyttende og engasjert forsamling i Bodø i slutten av februar. Medi- sinsk Filosofisk ForumNord (MFFN) hadde bedt Per Fugelli være førstemann ut i vårens møteserie. Det viste seg å være en god ide. Folk møtte i hopetall. Det var stoler til rundt 110 og rundt 70 måtte stå eller sitte i vinduskarmen. - Det kom en god del flere enn vi hadde regnet med på forhånd. Dette var forumets første møte og Per Fugelli appellerer helt klart til mange. Vi valgte å forhåndsannonsere møtet først og fremst til helsepersonell. Allikevel kom det så mange. Det var morsomt, sier en fornøyd leder Eirik Hugaas Ofstad. Samlet på Røst for å snakke om døden Allerede i 2005 fikk Fugelli det han kaller tenning på døden. Han samlet en gjeng professorer på Røst for å fiske skrei og snakke om døden. - En journalist hadde fått snusen i dette og tok kontakt. Da hun skulle selge saken til bladet ”Vi over 60” mente redaktøren at døden ikke var interessant for deres lesere. Da bestemte jeg meg for å skrive bok. Han samlet stoff til boka over fem år. Sommeren 2009 fikk tematikken en ny dimensjon da det ble oppdaget at han hadde en kreftsvulst i tykktarmen. - Når man blir alvorlig syk går man litt fra forstanden. Identiteten blir tatt fra en. Plutselig lå jeg der, uten sløyfe og ble vasket i rumpa. Det er ei nyttig erfaring å ha med seg. Svulsten var så stor at de måtte operere umiddelbart. Underveis ble det oppdaget spredningsvulst i venstre lunge. Som alvorlig syk pasient fikk han et møte med norsk helsevesen som har gjort ham litt betenkt. Møtte en stim av engangsleger - Mye er veldig bra. Vi har et rettferdig helsevesen i dag som gir menneskene i landet førsteklasses behandling, og det må vi passe på slik at vi ikke mister det. Vi har et høykompetent helsevesen som er rik på kompetanse og teknologi, men jeg gjorde en skummel erfaring. Som alvorlig syk pasient møtte jeg 37 leger på ett år, og de fleste av disse møtte jeg kun en gang. Disse engangslegene har ingen muligheter for å gi alvorlig syke den tryggheten de trenger på sitt mest sårbare. Jeg lengtet etter en lege som var min, og som kjente meg og sykdomsbildet mitt. Dette mener han må gjøres noe med og utfordrer Legeforeningen til å ta grep og kreve faste leger til noen av de alvorlig syke pasientene på sykehus. - Leger lider av en kollektiv panikkangst for døden. Kanskje er det noe i usårbarheten ved legerollen. Medisinens prosjekt er liv. Døden er medisinens nederlag. Det fører til fortielser og en rutinemessig og sløv forlengelse av livet. Vi må beholde retten å regissere vår egen død. Medisinsk personell må ikke gjøre døden til en medisinsk diagnose. Det er farlig og fremmedgjørende. De skal ha hundre prosent respekt for at det er den enkeltes død og være til stede som medhjelpere. Døden er vårt største nederlag I boka ”Døden skal vi danse?” spør han seg hvorfor vi mennesker tåler døden så dårlig. - Kanskje er det det at døden er ei brutal motmelding mot de verdiene vi bygger livene våre på i dag. Døden blir selve antitesen til våre prioriteringer. Vi dyrker styrke her i Norge og forakten for svakthet ligger i kjølvannet her. Da blir døden fort vårt største nederlag. Fugelli mener døden også kan være helsegivende og har i boka med 17 av dødens lyspunkter. - Døden avgrenser livet slik at det får kvaliteter og den energien som gjør oss så glade i livet. Tenk hvis vi skulle leve i 22 000 år. Hvor annerledes ville ikke alt blitt? Jeg tror at vi kan bli snillere av å reflektere over at vi skal dø. Det kan hjelpe oss til å leve litt mer vesentlig og klokere, sier Per Fugelli. Per Fugelli og hans refleksjoner over helsevesenets møte med døden engasjerte de rundt 180 som deltok på det første møtet i Medisinsk Poliklinikk Nord. Mer informasjon om Medisinsk Poliklinikk Nord finner dere på www.nordland-legeforening.no og på Facebook. Døden, skal vi danse? - Døden må være mer til stede i livene våre som ei vaksine mot å ta livet som en selvfølge. Vi mennesker har mye å tjene på å være ærlig i forhold til døden, og som leger må vi tørre å møte den sammen med våre pasienter. Av Tove Myrbakk OVERLEGEN 37
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy