lighetsvurderingen dersom det i ettertid viste seg at man tok feil, så lenge man var i god tro da varslingen fant sted. • Varsling bør først sendes internt Dette vil i de fleste tilfeller også være det beste både for arbeidsgiver, arbeidstaker og arbeidsmiljøet. Dersom det finnes interne varslingsrutiner ved virksomheten må arbeidstaker ha meget gode grunner for å varsle eksternt uten å ha fulgt de interne varslingsrutinene i forkant; for eksempel ved alvorlige kriminelle forhold, Arbeidsmiljøloven § 3-6 stiller krav om at alle virksomheter av en viss størrelse skal ha interne varslingsrutiner. Alle helseforetak og kommuner vil for eksempel omfattes av plikten til å ha varslingsrutiner. • Ytringer utover egen arbeidsplass bør ha allmenn interesse Allmennheten kan ha interesse i et visst innsyn i hva som skjer på den enkelte arbeidsplass, for å føre kontroll med bruk av ressurser, lovbrudd, kvaliteten på ytelser osv. Ytringer som kan forsvares ut fra et slikt perspektiv bør ha et sterkere vern enn andre ytringer. Dersom det man varsler om har allmenn interesse vil dette derfor tale i favør av arbeidstaker i forsvarlighetsvurderingen. Ekstern varsling til tilsynsmyndigheter og andre offentlige myndigheter er alltid forsvarlig. Varsling i tråd med varslingsplikt vil også alltid være forsvarlig. Vern mot gjengjeldelse Gjengjeldelse mot arbeidstaker som har varslet i samsvar med loven er forbudt. Men for at man skal være vernet mot gjengjeldelse må man ha varslet om et kritikkverdig forhold på en forsvarlig måte. Gjengjeldelse er alle negative reaksjoner som kan knyttes opp til varslingen, eksempelvis oppsigelse, omplassering, fratakelse av arbeidsoppgaver, lønnsreduksjon etc. B. Varslingsplikt etter helsepersonelloven § 17 Helsepersonelloven § 17 pålegger helsepersonell en plikt til å gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Det er tilstrekkelig at forholdet innebærer en mulig fare; det er ikke nødvendig at skade har inntrådt. ”Fare for pasienters sikkerhet” skal i henhold til helsepersonellovens forarbeider tolkes strengt og innebærer at forholdet må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasientens helsetilstand kan forverres eller at pasienten påføres skade, smitte o.l. Med ”forhold” menes tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell. Det kan også være enkeltpersoner som på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner representerer en alvorlig fare for pasientens sikkerhet, f.eks. på bakgrunn av psykiske lidelser, rusmiddelmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller manglende vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner. Helsepersonellet skal varsle til Helsetilsynet i fylket. Dersom man er i tvil om det er grunnlag for en slik varsling, anbefales at det tas telefonisk kontakt med Helsetilsynet i fylket, eller med Jus og arbeidsliv i Legeforeningen. C. Varslingsplikt etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3. § 3-3. Meldeplikt til Helsetilsynet i fylket Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal snarest mulig gi skriftlig melding til Helsetilsynet i fylket om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade. Departementet kan gi forskrift om innsendelse av meldinger som nevnt i første ledd, og om det nærmere innholdet i slike meldinger. Departementet kan også bestemme at helsetjenester som ikke er knyttet til helseinstitusjon, skal omfattes av meldeplikten etter første ledd. Bestemmelsen pålegger helseinstitusjoner en plikt til å gi skriftlig melding til Helsetilsynet i fylket om betydelig personskade på pasienter dersom årsaken er knyttet til ytelse av helsetjenester eller at en pasient skader en annen. Det er skadepotensialet i selve hendelsen som er utslagsgivende for om meldeplikt utløses eller ikke. Begrunnelsen for meldeplikten er først og fremst å bidra til å belyse hvorfor et uhell eller nesten-uhell skjedde, for så å forebygge at tilsvarende hendelser skjer igjen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kravet om å ha rutiner for avviksbehandling som følge av internkontrollplikten, jf. lov om statlig tilsyn (tilsynsloven) § 3 om internkontroll og forskrift 20. desember 2002 nr. 1731 om internkontroll i sosial- og helsetjenesten. Bestemmelsen omfatter alle helseinstitusjoner, også private. OVERLEGEN 39
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy