OVERLEGEN 4-2012 18 Årsakene er mange: Ideologien: Modernisering av offentlig sektor ble det kalt i Norge av politikerene, mens resten av verden kalte dette New Public Management, NPE. Den grunnleggende tankegangen som fikk sitt gjennombrudd rundt Margaret Thatcher og Ronald Reagan var en mistillit til en ineffektiv og alt for stor offentlig sektor. Byråkratenes motiv var å sikre egne fordeler (for eksempel trygge jobber) og ikke å gi innbyggerene gode tjenester. Publikummåtte derfor få valgfrihet og de ansatte måtte stimuleres ved at arbeidet deres ble konkurranseutsatt. Sykehusene ble organisert i foretak (som opprinnelig skulle konkurrere mot hverandre) og pasientene fikk pasientrettigheter og fritt sykehusvalg. Prinsippet om at pengene (et stykke på vei) følger pasientene ved at ISF og DRG systemene ble innført. Økonomien: Åpningsbalansen (verdien av bygninger, utstyr osv. og grunnlaget for nedskrivninger) ble satt alt for lavt, og foretakene opparbeidet i tillegg en såkalt nedskrivningsgjeld på over 10 mrd kr frem til 2008. Dette fordi regjeringen ikke bevilget nok, noe de innrømmet og sa at man godtok avvik fra balansekravet. Dersom åpningsbalansen hadde vært satt høyt nok og bevilgningene til nedskrivninger hadde vært realistiske hadde økonomibildet i sykehusene sett annerledes ut i hele perioden etter 2002. Reglene for beregning av pensjonskostnader ble endret, men regjeringene bevilget ikke nødvendige midler til at deres egne helseforetak kunne finansiere disse kostnadene. Aktiviteten på sykehusene var for høy i forhold til bevilgningene. Dette blir etter dagens økonomimodell aktivitet til kun 40% DRG inntekt og dermed garantert under- skudd. Samtidig hadde jo pasientene fått rettigheter og sykehusene følte seg ›› - Hva nå Jonas? Ministeren gikk, Mikkelsen gikk, men hva skjer med markedstenkningen? Det var mye uro rundt Sylvia Brustad som helseminister. Ikke minst sykehusenes underskudd var en av årsakene til bråket, som nok skapte mye engstelse i regjeringen høsten før et stortingsvalg. Ingen regjering går til valg med stor støy omkring helsevesenet, og Brustad gikk, Bjarne Håkon Hansen (PølseHansen) kom. Den statlige overtagelsen av sykehusene skulle sørge for at svarteperspillet mellom 19 fylker og staten opphørte. Arkitekten bak reformen, Tore Tønne, hevdet at det bare skulle være en ansvarlig, nemlig helseministeren. Nå i høst har det på ny vært stor uro omkring sykehusene, og da spesielt sykehusene i Sør-Øst, AHUS og OUS. Helseminister Strøm-Erichsen måtte gå, og Jonas Gahr Støre er satt inn. Hvorfor har regjer- ingen havnet i denne situasjonen? Av Arne Laudal Refsum, redaksjonskomitéen
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy