OVERLEGEN 4-2013 47 kjenner i dag – mens den nordiske har tilpasset og utviklet seg i takt med skiftende økonomisk miljø. Foreløpig kan det imidlertid vanskelig argumenteres for at vår modell skiller seg vesentlig fra den nordiske, så vi skal her fokusere på å forstå den sistnevnte. De nordiske landene har en felles historie og organiserer sine samfunn på noenlunde samme måte. Kjennetegnene er blant annet omfattende velferdssystemer og sterke organisasjoner i arbeidslivet. Alle landene rangeres dessuten høyt i internasjonale sammenlikninger av økonomisk vekst og velstand. Denne kombinasjonen av et arbeidsliv preget av tillit, medvirkning og samarbeid, et omfattende sosialt sikkerhetsnett og solid økonomisk utvikling framstår for mange som et paradoks. Samtidig kan det hevdes at de sosialdemokratiske og «sentralistiske» elementene i modellen er overspilt som forklaring på dens suksess. Koordinering av lønnsdannelsen oppfattes som en viktig – for mange kanskje den viktigste – forutsetning for en vellykket praktisering av den nordiske modellen. Dette er forholdsvis omforent, solid teoretisk begrunnet – og ikke særlig kontroversielt. Det skjer likevel hyppige feilkoblinger i overgangen fra lønnsdannelse til lønnsforhandlinger, blant annet ved at det settes tilnærmet likhetstegn mellom koordinert lønnsdannelse og sentrale forhandlinger. Mange oppfatter at den nordiske modellen forutsetter koordinering av lønnsoppgjørene gjennom sentral kontroll. Akademikerne har ingen innsigelser mot å videreføre dagens prinsipper for koordinert lønnsdannelse, men dette er ikke det samme som å videreføre dagens forhandlingssystem – med stort innslag av sentrale og samtidige (og til dels felles) forhandlinger blant annet i offentlig sektor. Et slikt regime kan være mulig i vårt nåværende oljesmurte samfunn – men er definitivt ikke hensiktsmessig i et fremtidig Norge med færre offentlige kroner til disposisjon. Da må pengene brukes smartere, og systemet for lønnsdannelse må være fleksibelt. Ressursene må fordeles i henhold til den enkelte sektors utfordringer og behov, noe som ikke effektivt kan «bestemmes» sentralt. Gjennom lokale forhandlinger, og innenfor den ansvarlighet den nordiske modellen forutsetter, derimot, ligger det naturlige mekanismer for effektiv ressursutnyttelse – og det uten at vi trenger å gi slipp på nødvendig koordinering. I likhet med samfunnet generelt må modellen være dynamisk og gi rom for utvikling. Modellens kjerneverdier skal ligge til grunn, men vi må skille mellom snørr og barter. Grunnpilarene i modellen er gjensidig tillit og ansvarliggjøring – både når det gjelder fordeling av lønn og velferdsgoder på en bærekraftig og rettferdig måte. Dette er ivaretatt blant annet gjennom modellen for lønnsdannelse – med frontfagsdisiplin og koordinerte lønnsoppgjør. Praktiseringen – for eksempel hvordan vi rent faktisk gjennomfører lønnsforhandlinger, må imidlertid være gjenstand for kontinuerlig kritisk revisjon. • dig ig omforent tolket som n i Norge. Da VG 26. mai i år ga noen ellen (i dette tilfelle omtalt som tfaktorer trukket frem: attenivå, fellesskapsløsninger, kkerhetsnett, handlingsregelen, yråkrati under Arbeiderpartikene” kel.php?artid=10103561). ring og politisk system som … Fellestrekk ved den nordiske rygder og pensjoner som i stor bil inflasjon og valutakurs, organisasjoner, svært lave dslivsdeltakelse av kvinner, høy v offentlige tilbydere. orent, uttømmende og “riktig” ppfattes som en ver et rammeverk for e samfunnsstrukturene som erne – inkluderer både det som og en bukett andre særtrekk sforskjeller, yrkesdeltakelse, ellen – uten at de er en del av g av modellen, og altså være unnet vårt. 3.2.2 Frontfagsmodellen Industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse virker som en norm for andre avtaleområder. Frontfaget har tradisjonelt vært verkstedsoverenskomsten ved forbundsvise oppgjør og det bredere LO-NHO-området ved sentrale oppgjør. Kilde TBU: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/nouer/2012/nou2012-11/4/2/2.html?id=681217#
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy