OVERLEGEN 4-2013 48 «Tøff dag?» Mannen min lister seg inn i stuen etter mange, lange timer på jobb. Jeg har endelig inntatt den grå hjørnesofaen etter poliklinikk, personalmøte, middagslaging, noen-som-ikke vil-ha middag, noen-som-må-på-trening-oghvor er-kampskjorten, litt høytlesing på sengekanten samt et par skittentøysvasker (bokstavelig). Blikket hviler på undertrykket lidenskap og elevert konversasjon i et frodig engelsk landskap; BBCs filmatisering (den beste) av «Pride and Predjudice», Jane Austens roman. Det er ikke det at jeg ikke har sett den før. Jeg har vel hatt filmen i 15 år og sett den like mange ganger. Det har ikke bare med at rollen somMr. Darcy i filmatiseringen er særdeles godt besatt, og at tøffe dager krever ekstraordinære tiltak. Både i boken – og serien – oppdager jeg nemlig stadig nye detaljer som gir spore til refleksjon. Mannen min strekker hånden ut etter fjernkontrollen, men skjønner at den er trygg hvor den er. Og at valget enten er å finne seg en annen TV eller bare hengi seg til det som foregår på skjermen. «Stolthet og fordom» er Jane Austens roman om de stakkars søstrene Bennet, som må gifte seg med rike menn for å forsørge familien. I år er det 200 år siden den ble gitt ut, og det er da fristende - nå som 2013 ebber ut - å gjennom mine helsebriller se hva romanen kan si oss som jobber i helsevesenet. Bortsett fra å være virkelighetsflukt fra hverdagens tristesse? Et viktig poeng i Jane Austens roman er den generelle høfligheten. Det lyves, bedras og baksnakkes, men man bukker og neier og tar pent i hånden. Det kan jo for noen være hul høflighet - men det er rart med det, samfunnet fungerer faktisk bedre om vi midt oppi alle konflikter og agiterte meningsytringer, fremdeles holder oss til kjørereglene. I forhold til pasienter, i forhold til ledelse, og vice versa - og mellom kolleger. Det innebærer å hilse på hverandre, ta motparten i hånden før møter og unngå krasse meningsutvekslinger på mail som setter andre i forlegenhet. Det er av og til underlig hvor fort disse kjørereglene glemmes. Og hvor mye de betyr – ikke minst hvis de utelates. I personalsaker kan det faktisk være tungen på vektskålen. Noen utvalgte sitater – og refleksjoner 1) «She is tolerable I suppose, but not handsome enough to tempt me» sier Mr. Darcy første gang han ser Elizabeth Bennet, og blir spurt om han ikke vil danse med henne. For en fornærmelse mot en dame! For hun er en skikkelig dame, der hun reiser seg elegant fra stolen, glir over gulvet for så å fortelle sine venninner med diskret senket røst hvilken idiot denne mannen er. Og så feil han tar! Moralen er at man skal ikke skue hunden på hårene. Ikke pasienter eller kolleger heller. Å gjøre det trivielle spesielt, det å unngå at pasienter med kroniske lidelser føler seg som en i mengden, er en utfordring. Som lege skal man også opponere mot at pasientgrupper byråkratisk grupperes som «lette» eller «vanskelige» med dertil tilhørende ressurser. For en leder ligger det store utfordringer – og gevinster - i å se sine medarbeidere. Får du rett kvinne (mann) på rett plass, er det ikke bare de som vil blomstre. Stolthet og fordom i helsevesenet - Eller «What to be learned by Miss Bennet and Mr. Darcy»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy