OVERLEGEN 4-2013 57 opp sine stilinger. Den enkelte arbeidstagere har full rett til å si opp sine stillinger på grunn av misnøye med arbeidsforholdene, eller av andre grunner. Dette gjelder også selv om de i større eller mindre grad gir oppsigelser samtidig og i forståelse med hverandre. Oppsigelsene blir ikke derved en tariffstridig aksjon hvis hensikten faktisk er at de enkelte vil slutte i de stillinger de sier opp fra. Derimot vil oppsigelser være tariffstridige dersom arbeidstakerne ikke har til hensikt å slutte i sine stillinger, men formålet er å fremtvinge en løsning av en tvist om lønns- og eller arbeidsvilkår og hensikten fra arbeidstagerne side er at de skal fortsette i sine stillinger, eventuelt etter å ha søkt dem påny, hvis deres krav imøtekommes.» Flertallet presiserte videre at det avgjørende er ikke at lokomotivførerne i og for seg står fritt til å nekte å påta seg ekstraarbeid. Det ble vist til en dom fra 1994 hvor det blant annet fremkommer: «Det er et grunnleggende prinsipp i vår arbeidsrett at arbeidskamptiltak ikke tas i bruk som middel i tvister som er undergitt fredsplikt etter tariffavtalen. Interessetvister er det. Tiltak som i en slik sammenheng har karakter av aksjonsforankret press, vil være tariffstridig arbeidskamp. Det er likeledes sikker rett at opptreden som den enkelte arbeidstaker i og for seg kan ha full rett til, i en slik sammenheng kan være i strid med fredsplikten.» Arbeidsretten viste til at den type ekstraarbeid og fleksibilitet som et betydelig antall lokomotivførere hadde motsatt seg, var nødvendig for å gjennomføre normal trafikkavvikling. Det ble funnet bevist at i normale sammenhenger var det tilstrekkelig å kontakte to eller tre lokomotivførere for å få en til å stille opp. I denne situasjonen var det på det meste kontaktet 48 lokomotivførere som enten sa nei eller unnlot å svare på henvendelsen. I tillegg ble meldinger sendt på lukkede grupper på Facebook ansett som forhold som underbygget at det var tale om en aksjon. Etter rettens syn kunne det ikke ses at et så vidt «massivt og ensartet reaksjonsmønster til samme tid kunne forklares på annen måte enn at i hvert fall et betydelig antall av lokomotivførerne hadde valgt en slik fremgangsmåte som en reaksjon på arbeidsgivers beslutning for på den måten å legge press på arbeidsgiver». Rettens konklusjon ble dermed at det hadde foregått en ulovlig aksjon i strid med fredsplikten. NLF ble også dømt for ikke å ha «forholdt seg så klart og aktivt som det må kreves når dets medlemmer gjennomfører tariffstridige aksjoner som medfører betydelige drifts- konsekvenser». CargoNets hadde vist til en vesentlig økning i antall innstilte avganger grunnet lokomotivførernes vegring til å påta seg vakter. Tariffparter har aktivitetsplikt for å avverge ulovlige aksjoner blant sine medlemmer og her gikk det blant annet seks dager fra forbundsleder i NLF ble gjort kjent med at CargoNets merket en «holdningsendring» til forbundet gikk ut og oppfordret sine medlemmer til «å bidra som normalt med å sikre en normal trafikkavvikling». 5) Rettstilstandens betydning for legens fredsplikt Som saken om lokomotivførerne (og stevning og tilsvar i «Spekter – Unio/ NSF» saken) viser, er omfanget av fredsplikten til tider uklar. For legens del kan oppsigelse(r) av UTA-tid i forbindelse med arbeidsgivers gjennomføring av såkalte «hjelpeplaner» ved ferieavvikling, være et forhold som kan stå i et uavklart forhold til fredsplikten. Utgangspunktet er imidlertid klart, og det er at alle leger har rett til innen de oppsigelsesfristene som gjelder, å si opp sin UTA-tid med arbeidsgiver. Imidlertid kan denne retten ikke benyttes som arbeidskamp. Det vil medføre brudd på fredsplikten. Dersom man sier opp sin UTA-tid fordi man ønsker å jobbe mindre, er dette som nevnt som utgangspunkt innenfor det man har rett til. Sier man den opp som en reaksjon på gjennomføring og konsekvensen av innføring av hjelpeplan, og vet/antar at andre også vil gjøre det, vil det lett medføre en ulovlig og tariffstridig arbeidskamp. Det er som tidligere nevnt formålet og hensikten med oppsigelsen som er avgjørende, og med det følger den usikkerhet og risiko som må knyttes til den eventuelle bevis- og indisievurderingen som senere må gjøres, hvis en slik situasjon skulle ende i Arbeidsretten. Både leger og tillitsvalgte bør være seg ansvaret bevist når det gjelder forpliktelsen til å overholde fredsplikten. Betydningen av ulike ytringer på sosiale medier ved vurderingen av hva som anses som arbeidskamp, må i nåværende situasjon sies å være relativt uavklart. Dersom saken mellom Spekter og Unio/NSF blir avgjort av Arbeidsretten, vil nok dette være et forhold som Arbeidsretten må vurdere i større omfang enn det som ble gjort i lokomotivførersaken. Det vil i så fall være interessant å se hvilken retning Arbeidsretten vekter slike ytringer sett opp mot fredsplikten. • i) Arbeidstvistloven 27. januar 2012 nr. 9 (LOV-2012-01-27-9) ii) Andersen: Fra arbeidslivets rett side 366 iii) ARD 1920-21 s. 155 iv) ARD 1998 s. 148 v) ARD 1994 s. 246
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy