Overlegen nr. 4 - 2013

OVERLEGEN 4-2013 7 Tore Tønne da foretaksmodellen ble vedtatt. I etterkant må man si at Tore Tønne hadde rett i at en modell uten RHF-nivået ikke ville være mulig, siden det var for mange små sykehus, men Tønne hadde feil når han trodde at RHF-organiseringen kunne føre til at minister og Storting ikke ville bli involvert i enkeltsaker. «Helse er politikk i alle retninger, og det blir politikk uansett. Statsråden kan ikke gjemme seg vekk», sier Høie. Han fortsetter: «Fakkeltogene blir nok ikke borte, og presset inn mot departementet i saker som f.eks. OUS kommer til å fortsette.» Høyre lovet at RHFene skulle bort, men frykt for kompetanseflukt og dermed manglende styringskraft og nødvendig autoritet inntil en sykehusplan er på plass, gjorde det nødvendig å signalisere at RHFene skal bestå inntil videre. Har Høyre noen tanker om hvilket nivå som skal være mellom en nasjonal sykehusplan og det enkelte sykehus? Høie gliser bredt og sier «Jeg er mellom!». Så tar han seg i det og sier: «Helse- og sykehusplanen vil være mer operativ og vedtatt av Stortinget. Det er rammene for utviklingen. Helseministeren og departementet vil styre gjennom budsjettene, oppdragene og eierstyringen. Poenget er at det ikke er behov for et selvstendig styre mellom sykehusene og departementet. Men kompetansen i helseregionene har vi behov for, og Norge vil fortsatt ha helse- regioner hvor pasientene i all hovedsak får dekket sine behov for spesialisthelse- tjenester.» Rettighetstyranni? Dagens helselover gir pasientene definerte rettigheter gjennom pasientrettighetsloven, og dette speiler seg i de andre lovene, som f.eks. helsepersonell- loven som korresponderende plikter. Er dette en god måte å organisere helsevesenet på? Høie er uenig i premissene: «Pliktene er ganske generelle, de er ikke veldig detaljerte, og det er fornuftig med

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy