OVERLEGEN 4-2014 28 ›› Da Leger Uten Grenser i mars i år kalte utbruddet unikt i omfang, fikk vi beskjed om at vi måtte ta oss i vare så vi ikke spredde panikk, og at det ikke var grunnlag for slike påstander. Jeg skulle ønske at det var sant. I stedet har verdenssamfunnet, med WHO i spissen, latt tre land uten fungerende helsevesen i stikken, og latt altfor få aktører håndtere verdens største ebola-utbrudd. Det er uakseptabelt, og idag er det bred enighet om at det var nettopp det. Først da vestlige mennesker ble smittet fikk resten av verden opp øynene og Verdens helseorganisasjon klassifiserte utbruddet som en «global helsetrussel». Her i Norge opplevde vi det sterkere enn i mange andre vestlige land, fordi vi fikk hjem en norsk ebolasmittet pasient. På Ullevål, borti Kirkeveien. Mobiliseringen som fant sted for å sikre den medisinske evakueringen av pasienten, bar preg av et velutstyrt, kvalitetssikret land og helsevesen. Samtidig ble det arbeidet som Leger Uten Grenser gjør i felt, speilet her hjemme: det ble lettere for befolkningen i Norge å forstå hvor ressurskrevende det er å behandle én ebolasmittet person. Det er ikke vanskelig å forstå at det å behandle tusenvis av personer smittet av dråpesmitte, i telt, i regn, er en oppgave av monstruøst omfang. Vi opplevde også her hjemme hvor desperat det er å ikke ha utviklet effektive medisiner. Av Generalsekretær i Leger Uten Grenser Norge, Anne-Cecilie Kaltenborn Ebola forandret vårt sykdomsbilde Selv åtte måneder etter at det ble erklært ebola-utbrudd i Guinea, og senere Liberia og Sierra Leone, er epidemien fortsatt på fremmarsj flere steder. Til tross for massiv informasjonsvirksomhet og nye klinikker, blir stadig flere mennesker smittet av den dødelige sykdommen. Responsen på bakken har som kjent vært svært mangelfull, og mange mennesker har allerede tapt sin kamp mot ebola.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy