OVERLEGEN 4-2014 29 Husker vi på det glemte sykdommene? Og her er vi ved kjernen. I etterkant av ebolautbruddet ser vi at at overnasjonale organisasjoner, som EU, og legemiddelindustrien, klarer å samarbeide om å akselerere prosessen for å få på plass vaksine og medisiner mot ebola. Ikke et sekund for tidlig. Men det illustrerer et større problem: når fattige mennesker rammes av sykdommer vesten ikke kjenner til, er det få som bryr seg. I dag lever ca én milliard mennesker med sykdommer det ikke finnes gode medisiner mot. Lærdommen fra ebola må være første steg på veien for å gjøre noe med dette. Det er tragisk at anbefalingene til eksperter og aktivister, om å gjøre mer for å stoppe sykdommer som rammer fattige, ikke er blitt hørt. Med en vaksine og medisiner hadde vi stoppet ebolautbruddet for lengst. Vi må ikke kaste bort lærdommen fra dette gigantiske utbruddet – vi må ikke gå tilbake til «business av usual» og tenke at «det gikk bra denne gangen også». Vi må heller sette oss i situasjonen til de som ikke klarte å isolere seg fra smitten, og si: «Det gikk ikke bra denne gangen heller.» Hvordan stoppe ebolautbruddet? Samtidig som jobben med vaksiner og medisiner må settes i høygir, er det fortsatt tusenvis av mennesker som lider under ebolaepidemien. Lokalsamfunn faller sammen. Helsevesenet kollapser ytterligere, fra et allerede katastrofalt nivå. I et land som Sierra Leone, med en mødre-dødelighet blant verdens høyeste, må mor-barn sykehus stenge på grunn av frykt for ebolaspredning. En blindtarmbetennelse er nå like farlig som ebola. Det er en krise inne i en krise. Indirekte dreper ebola langt flere enn det som fremkommer av ebolastatistikken – den setter en hel region ute av spill. Så hvordan stanser man et slikt utbrudd? Det er både svært enkelt og svært vanskelig. Første prioritet er behandlingssentre: Man må sørge for å sette opp nok behandlingssentre så man kan sikre en god behandling og isolasjon av de som blir smittet med ebola. Det er enormt ressurskrevende å drive et slikt senter og vi regner ca 3 helsearbeidere per sengeplass. Strenge sikkerhetstiltak og rutiner må på plass for å minimere sannsynlighet for at helsearbeidere smittes. I tillegg må de som legges inn klassifiseres etter smitte- status (mulig smittet, sannsynligvis smittet og bekreftet smittet) og hvor de er i sykdomsforløpet -- dette slik at vi minimerer sjansen for kryss-smitte. Ambulanser og respons-team: Gode systemer som kan ta imot og respondere på varsling ommulige ebolasmittede. I tillegg må de som vurderes å være smittet raskt transporteres til et behandlingssenter. Infrastruktur og koordinasjon er nøkkelord her. Begge er fraværende i Vest-Afrika i dag. Distribusjon av klor og andre smittevernsartikler: Leger Uten Grenser har distribuert 100 000 bøtter med klor og andre smittevernsartikler, bare i Liberias hovedstad Monrovia. Slik kan lokalsamfunn selv minimere risikoen for videre smitte. Informasjonsarbeid: Dette er land og områder hvor store deler av befolkningen ikke har stor tillit til hverken myndigheter eller helsevesen. Dermed er det ekstremt viktig å sørge for at informasjon om hvordan smitte oppstår og hva man skal gjøre om man tror man selv eller andre er blitt smittet. Dette er et stort og vanskelig arbeid som krever tid og koordinasjon. I land hvor skepsisen mot helsevesen er stor, og de aller fleste lever med dårlig infra-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy