OVERLEGEN 4-2014 30 struktur og uten strøm, sier det seg selv at dette er svært komplisert. Oppsporing av kontakter til smittede: Enhver person som får påvist ebola-smitte vil bli spurt om hvilke personer vedkommende har hatt kontakt med de siste dagene med symptomer. Disse kontaktene må oppspores og få informasjon om hva de skal gjøre om de selv utvikler symptomer. Av de samme grunnene som over er dette også svært komplisert og ressurskrevende. Det aller viktigste å forstå med disse tiltakene er at det ikke nytter å kun fokusere på én eller to av dem. Alle sammen må vies like mye oppmerksomhet. Hvis ikke, vil viruset fortsette å spre seg. Det nytter ikke å ha titusenvis av sengeplasser om kontaktsporing ikke skjer, eller ambulansesystemet ikke er oppe. Flere hender må til Leger Uten Grenser har gjennomgående sagt at vi, som verdens største medisinske hjelpeorganisasjon, allerede på plass i området, er godt plassert til å håndtere krisen, og dette er nå også etablert. Men det hadde helt klart vært mest fornuftig om andre enn Leger Uten Grenser hadde tatt et større ansvar for de oppgavene som ikke var medisinske, og som ikke vi hadde behøvd å gjøre: å bygge eller importere krematorier; å drifte bil- og ambulanse- tjeneste med alt det innebærer av både rekvisita og dekontaminering; å dele ut 100 000 kits med sanitær- og desinfeksjonsutstyr til husholdninger; å hjelpe regjeringene i de rammede landene med å sette opp systemer for å organisere seg i krisen – listen er lenger, men den er ikke medisinsk. Med 3500 ansatte – til enhver tid – i de tre verst rammede landene og over 5000 behandlede ebolapasienter i pasientjournalene, har ebola blitt mer enn en enkeltstående krise for Leger Uten Grenser. Også for verdenssamfunnet
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy