OVERLEGEN 4-2014 4 Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ›› ANNUS 2014 Annus 2014 Virkelighetsbildet av 2014 har mange former, farger og nyanser mellom ytterpunktene horribilis og mirabilis. God jul! I den «fryktelige» enden står ebola- utbruddet i Vest-Afrika. Dette har vist oss lidelse, helsestell og utfordringer hinsides vår grønne gren. Og gitt oss en vekker. Epidemien har heldigvis utløst stor giverglede og ærefulle oppdrag også fra norske helsearbeidere. I den andre ytterligheten, den «vidund- erlige», er Nobelprisen i medisin til et norsk forskermiljø. Den viser at også på dette berget kan vi bidra til global helse og utnytte et av våre fortrinn: God økonomi og ypperlige kompetansemiljøer. Mellom disse ytterpunktene har dette året, 200 år etter Eidsvoll og Grunnloven, vært fylt av mange sentrale tema i sykehusverdenen. Ja sågar ytringsfriheten er fortsatt et sentralt tema. Viktige saker har vært faste stillinger som er i boks. Spesialitetsstrukturen med sine mange fasetter er i endring. Innspillsrapporten vår til en fremtidig Nasjonal sykehusplan er sendt ut og brukes. Samhandlingsreformens berg- og dalbane lever videre. Vi har utfordret og blitt utfordret i verdispørsmål. Samvittighet, reservasjon og rettigheter ved livets start og ikke minst slutt diskuteres. Vi opplever at penger og budsjettrammer har høyere rang enn menneskeverd og humanisme når krybben tømmes. Kampen om ressurser i samfunnet tar mye plass. Varsko møtes med beskyldninger om sutring. Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen kom med statsbudsjettet og gjør pengespørsmål enda mer sentrale. Balansen mellom privat og offentlig helsevesen engasjerer og blir en parameter på styrken i det offentlige sikringsnettet. Da passer det godt at vi på nytt har vi fått en stor prioriteringsdebatt i helsevesenet. Og den har to dimensjoner: Hvor stor andel av BNP skal Norge bruke på helse? Er det naturlig at Norge har en lavere andel enn mange andre nærliggende land? Og dernest: Hvordan prioritere innen rammen. Rapporten fra Prioriteringsutvalget (Norheim-utvalget) fremmer nye tanker om det siste: Antall år med helsegevinst og helsetap. Alvorlighet av sykdom skal vurderes ulikt avhengig av alder. Min bekymring er hva slags usikkerhet eldre da må leve med? Blir de mindre verdig trengende? Skal lønnsomhetsbetraktninger rundt behandling få sterkt innpass, som et salgs matematisk spørsmål? Kan det mistenkes at det er flest mulig gjenværende «ytelsesår» i samfunnet som skal veie tyngst? Norheimutvalgets rapport kommer på høring, og vi skal ikke ta lettvint på den. Men mitt standpunkt er uansett: Et sivilisert samfunn må måles på hvordan det behandler sine svakeste og sykeste. Til slutt litt oppmerksomhet til pleie- assistent Ingvild Antonsen på et sykehjem i nord, omtalt i Harstad Tidende i november. På spørsmål på byen fra en ukjent om hva hun jobbet med, svarte hun assistent på sykehjem. Responsen var et nedlatende: «Å ja, du tørker rumpe!». Hun skrev dernest illustrativt på Facebook om alle de andre omsorgsoppgavene en pleieassistent har overfor demente, og om dårlig samvittighet samtidig med slitenhet fra ytterst til innerst. Ære være alle dem som legger sjel og ære i god omsorg og godt stell til de svake. Uten dem blir legegjerningen haltende. Jeg slår gjerne et slag for flinke pleiepersonale også! •
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy