Rettferdsidealet taper Den tredje relevante etiske regelen, § 12, startar slik: En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes... Denne kjem ofte på strekk når pasientar etter intens medieeksponering, får dyr eksperimentell behandling eller plagsom livsforlengande behandling. Ei medieeksponering har sterke verknader sjølv der demokratisk vedtekne prioriteringsreglar må settast til side. Rettferdsidealet taper, ein sentral verdi i velferdsstaten så vel som i profesjonsetikken. Hos media er ytringsfriheitsidealet det overorda. Pressa sine eigne etiske reglar pålegg media å avdekke kritikkverdige forhold og å verne den svake mot maktovergrep. I media si verd er legar maktpersonar. Samstundes skal ein ifølgje Vær varsomplakaten § 4.1 ta omsyn til saklegheit og omtanke i innhald og presentasjon. Det er viktig her å minne om at media ofte har sett søkelys på etiske verkebyllar som vår eigen profesjon ikkje har greidd å åpne. Døme på dette er samhandling mellom legar og legemiddelindustri, feil takstbruk av økonomiske interesser og feil og slendrian med påfølgjande pasientskade. Media vil ha enkeltsaker Fokus på enkeltsaker gir klare og sterke bodskap. Men ofte forenklar tabloidiseringa kompliserte etiske dilemma, og historiene deler ute skurke- og helgen-rollar. Slike vinklingar er sterk krut, og dei påverkar ofte både aktørar i klinikken og på politisk nivå. I slike saker blir lett media den sterke mannen sin advokat, eit mikrofonstativ for dei som allereide har ei sterk stemme. Ressursar som går til desse, blir tekne frå noko anna. Når nokon får, er det andre som ikkje får. Media blir granskar, aktor og (partisk) dommar. I etikkarbeidet må alltid normative konklusjonar baserast på balanserte fakta og ei avveging av ulike interesser. Det er derfor «samtidig imøtegåelsesrett» er eit så viktig prinsipp i presseetikken. Ved sterke skuldingar er det ei plikt å la alle dei impliserte komme til orde. Men det er her problemet med teieplikta kjem inn. I noen saker er mediedrevet så sterkt at det er ikkje mogeleg å oppnå eit balansert bilde, særleg når journalisten har sterke eigeninteresser i framstillinga. I nokre tilfelle kan informasjonsavdelinga bidra til å skjerme aktørane i mediedrevet, men i nokre tilfelle kan denne skjerminga opplevast som at dei som kjenner saka best får taleforbod, når dei kunne og ville bidra til ei nyansering av bildet. Det er mitt inntrykk at balansegangen mellom skjerming og pålagt taleforbod er eit tema som kunne settast på dagsorden. For å hindre at gode helsepersonell går til grunne i mediestorm, eller blir redde og unngår konfliktar og nødvendige konfrontasjonar, må leiinga også aktivt støtte utsett helsepersonell. • «Media blir granskar, aktor og(partisk) dommar.» OVERLEGEN 4-2014 43
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy