LEGER I MEDIA Jeg har selv vært journalist i 16 år, og hadde opptil flere kurs i intervjuteknikk. Og det er jo rått parti når journalister med finslipt intervjuteknikk som verktøy skal møte en lege som kanskje aldri er blitt intervjuet før. Med riktig medietrening kan fagfolk og journalister bli mer likeverdige, det er ikke lenger journalistene som har all styring. Korrektur eller sensur? Et annet ankepunkt i rapporten er at kommunikasjonsavdelinger bidrar i sitatsjekk. Det betyr ikke at vi siler eller sensurerer fakta. Den som har lest korrektur på egen tekst vet at det er vanskelig å oppdage feil. Så også med uttalelser. Den som er blitt intervjuet vet hva hun har sagt, og hva det betyr i hennes hode. Jeg får jevnlig henvendelser fra fra fagfolk som er blitt intervjuet og ønsker hjelp til sitatsjekk. Min jobb er da å være «blikket utenfra». - Det du sier der, kan tolkes som om… o.s.v. Er det det du mener? Noen ganger er svaret ja, og da er alt OK. Noen ganger er svaret: - Åh, nei! Jeg mente.….o.s.v. Den som er intervjuet, ser ikke alltid at ord kan tolkes annerledes enn de var ment og tenkt i eget hode. Rolleforståelse - De vil oss ikke vel! sukket en litt fortvilet klinikkdirektør etter å ha blitt skikkelig grillet av en journalist. - Nei, det er ikke jobben deres, var mitt svar. Når jeg holder innlegg for ledere og fagfolk på sykehuset, er en viktig oppgave å bidra til rolleforståelse. Medias samfunnsoppdrag er å avdekke kritikkverdige forhold og å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner. Når de stiller pågående og ubehagelige spørsmålene i saker der vi mener vi har alt vårt på det tørre, så gjør de bare jobben sin. Det er selvsagt ikke alltid de gjør en god jobb. På samme måte som det ikke er alltid at leger eller snekkere gjør en god jobb. Men det er viktig å ikke generalisere etter én uheldig opplevelse. De vanskelige sakene Det er ikke feilbehandling, som f eks gitt en pasient feil/for mye medikamenter, og media tar kontakt, som er en vanskelig sak. Slike saker er tragiske og «pinlig», men «lett» kommunikasjonsmessig. Her er det bare å innrømme feil og fortelle hva vi gjør for at det ikke skal skje igjen. En vanskelig sak, det er når mediebildet stemmer dårlig med hvordan saken ser ut innenfra. Det kan være feil fakta, vektlegging av uvesentligheter. Det er når vi ser at bildet eksternt er misvisende, og kanskje også fører til unødvendig angst og utrygghet blant pasienter. DA er det en vanskelig sak kommuniksjonsmessig. Tie og tåle I pasientsaker får vi ofte fritak fra taushetsplikt. Men det betyr ikke opplysningsplikt. Legene må alltid vurdere hva som tjener pasienten, det er et menneske i en sårbar situasjon. Jeg informerer journalister om at ingen fagfolk på Haukeland kommer til å si noe i mediene som kan oppleves som kritikk av pasienter/pårørende, selv om det kan være grunn til det. «Heller tie og tåle enn si noe offentlig som kan oppleves som kritikk av pasienten», er mantraet til en av våre klinikkdirektører. Yte service Så til spørsmålet i overskriften: Døråpner eller portvakt? Mitt svar er: Begge deler. Ja, vi åpner dørene og sørger for at journalister og resten av samfunnet får innsyn slik at det er mulig å finne ut om vi utfører vårt samfunnsoppdrag på en god måte. Og ja, vi passer på ved dørene slik at pasientene skjermes og fagfolk får gjort jobben sin. Kommunikasjonsavdelingenes jobb er også å yte service til de ansatte. Enten det nå er å bidra til medieomtale av grensesprengende forskningsresultater og nye behandlingsmetoder eller til å takle mediene i vanskelige og tragiske pasientsaker. I storm og stille – kommunikasjon er et viktig verktøy. • «Sykehus er avhengig av tillit i befolkningen. Og det krever ansatte som er trygge i møte med media.» «Det blir sett på som suspekt at kildene trenes i intervjuteknikk.» OVERLEGEN 4-2014 46
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy