LEDERFORUM: OVERLEGEN 4-2014 63 klagesak (3-3 melding) og resultatet av vår internrevisjon av screeningenheten i patologisk avdeling på en pressekonferanse våren 2014. Bakgrunnen var at det ble funnet 8 avvik ved internrevisjon av vår screening enhet i februar 2013. Det mest krevende avviket var at to av våre screenere ikke hadde godkjent videreutdanningskurs slik kvalitetsmanualen for Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft anbefalte. De berørte ansatte hadde arbeidet med screening i mer enn 25 år og vi hadde og har ingen holdepunkt for at deres arbeid hadde dårlig kvalitet. I 2013 blir vi så klar over en pasientklage fra en kvinne med livmorhalskreft der flere av hennes tidligere celleprøver med cytologiske forandringer feilaktig var blitt diagnostisert som normale. Senere tilkom tilsvarende klage fra ytterligere en pasient. Vi valgte å presentere saken fra vår side på en pressekonferanse ut fra et åpenhetsperspektiv og en erkjennelse av at vi hadde bedre mulighet til å legge frem kompleksiteten i saken på denne måten. Som medisinsk ansvarlig toppleder var det naturlig at jeg skulle fronte saken. Det var en bevisst strategi fra ledelsens side å unngå å eksponere fagfolk fra den aktuelle avdelingen. Det er øverste leder i et sykehus eller foretak som må stå frem som ansvarlig når media stiller kritiske spørsmål ved virksomheten. Hvis medarbeidere gjør feil eller har en praksis det stilles spørsmål ved skal dette først vurderes av arbeidsgiver og endelig instans for en slik vurdering er Statens Helsetilsyn. På vegen frem dit, må etter mitt syn toppledere fremstå som synlige, åpne og ansvarlige ledere som sier at «.... dette ansvaret er mitt». Det kan naturligvis være skremmende og for noen oppleves urimelig, men det er en toppleders selvsagte ansvar. Jeg var klar over screeningfeltets kompleksitet men jeg hadde ikke tilstrekkelig kunnskap om svakhetene ved bruk av celleprøve på pressekonferansen. Jeg ga uttrykk for større forundring over muligheten til gjentatte feiltolkninger av celleprøver enn det jeg ville gjort i dag. Men sånn ble det - og mediestormen startet. Det ble til en «Kreftskandale på Nordlandssykehuset» som deretter ble omtalt som «Celleprøvesaken». Til å begynne med var det var ikke mye ekstern støtte å få. I media signaliserte både patologforeningen, Norsk Forening for Cytologi og Nordland legeforening tydelig at å overse celleforandringer var en uvanlig og meget alvorlig sak. En patolog på UNN responderte imidlertid umiddelbart til oss og har fortløpende formidlet solid faglig dokumentasjon på svakheter med dagens metoder i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft.En telefon fra Helsedirektøren med støtte for vår åpenhet og medietilnærming en uke etter pressekonferansen bidrog også til at vi holdt motet og retningen. Etterhvert kom en kronikk ommasse- undersøkelsesprogrammets usikkerhet og pressemelding fra Kreftregisteret. Begge underbygget vår argumentasjon i saken, i alle fall hvis man finleste. Helsetilsynet opprettet tidlig sak, pasienter anmeldte oss og politiet startet etterforskning. Etterforskningen er foreløpig avsluttet, resultatet er oversendt Statens Helsetilsyn for vurdering og vi venter på en avgjørelse eller videre etterforskning av saken. Det som nå er dokumentert i offentlighet er at masseundersøkelsesprogrammet mot livmorhalskreft ikke bidrar til reduksjon av livmorhalskreft hos kvinner mellom 25 og 40 år. Programmet påvirker ikke forekomsten av adenocarcinom i cervix. Sensitiviteten til den brukte metoden er i beste fall ca 50-60% og 52% av kvinner som får livmorhalskreft og som har deltatt i masseundersøkelsesprogrammet hadde normal celleprøve 3 år før kreftdiagnosetidspunktet. Jeg vet at mange fagfolk ikke har vært klar over dette. Det ble også bekreftet av leder av Nordland legeforening på en konferanse om helsejournalistikk nylig. Jeg har heller ikke hørt om noen kvinner som har deltatt i programmet som har vært klar over dette før nå. Oppslagene om kreftskandale ved Nordlandssykehuset har etterhvert blitt færre, fokus er nå på metoden. Vi mener dette er en riktig vridning. Vår erfaring er at det er fullt mulig å ha en konstruktiv dialog med media over tid, både riksmedia og ikke minst lokal presse. Det kan tenkes at i saker som denne, som er rimelig komplisert, vil det ligge godt til rette for en dialog med interesserte journal- ister. Det kan faktisk være mer utfordr- ende i enklere og mer oversiktlige saker hvor et tabloid perspektiv kan bli enda mer dominerende. Vår erfaring er at det ikke er solskinns- historiene vi lærer mest av, de er best egnet til å sole seg i. Personlig har jeg aldri fått så mye positiv oppmerksomhet som etter at vi valgte åpenhet som vår mediestrategi. Støtte har kommet både internt i organisasjonen og etter hvert fra omgivelsene. Vi vet alle, både klinikere og ledere, at uønskede hendelser, feil og tidvis katastrofer følger vårt arbeid. Vi må ta tydelig ansvar også for dette. Vi må forsøke å «se» pasienten og offentlighetens perspektiv og samtidig tar vare på våre ansatte. Gjør vi dette vil vi forhåpentligvis langsomt se at befolkningen aksepterer et helsevesen som erkjenner sine feil og mangler - i hvert fall så lenge vi også kan vise at vi kontinuerlig jobber for å forbedre oss. • 1. Foredrag våren 2013 2. «Celleprøvesaken» ved Nordlandssykehuset der celleforandringer i screeningprøver i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft var oversett og markerer dette med å etablere en egen spalte. over tema spesielt relevante for denne gruppen fremover.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy