JUS FOR LEGER : Ansvarsforhold ved samhandling mellom flere leger/helsepersonell Av Lars Duvaland, Avd dir, Jus og arbeidsliv Legeforeningens jurister mottar mange spørsmål om ansvarsforhold i situasjoner hvor ulike nivåer i helsetjenesten samarbeider eller konsulterer hverandre. Slikt samarbeid har alltid funnet sted, men slike spørsmål har fått øket aktualitet de senere år som følge av samhandlingsreformen og et politisk trykk på både samhandling og oppgaveoverføring fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten. ›› Foto: Akademikerne Tradisjonelt har de fleste henvendelsene angått sykehusleger som er usikre på hvilket ansvar de påtar seg når de konsulteres av leger ved andre sykehus eller i primærhelsetjenesten hvor informasjonsgrunnlaget (f eks mangl- ende tilgang til journal og ikke mulighet for å se pasienten) er mangelfullt. Flere leger som går vakt på sykehus har reist spørsmål om hvilket ansvar de har når de blir kontaktet på vakt og rådspurt av andre leger eller annet helsepersonell. Vakthavende lege på sykehus blir for eksempel kontaktet pr telefon og rådspurt av legevaktslege, eller legen blir oppringt på hjemmevakt og rådspurt av en legekollega eller sykepleier. Oppgaveoverføring som følge av samhandlingsreformen har den senere tid ført til en økning i henvendelser hvor fastleger føler seg utrygge på ansvar for oppfølgningsoppgaver de blir «pålagt» av sykehus. Da blir det viktig å kjenne hovedprinsippene for ansvarsregulering. En uønsket hendelse i helsetjenesten kan utløse parallelle eller etterfølgende prosesser i fire ansvarssystemer: 1) arbeidstakeransvaret (oppfølgning av arbeidsgiver), 2) profesjonsansvaret som helsepersonell (oppfølgning av Helsetilsynet) 3) straffeansvar og 4) erstatningsansvar. Både straffereaksjoner og erstatningsansvar for den som begår feil forekommer svært sjelden. Straff forbeholdes noen svært få og alvorlige tilfeller med høy grad av personlig skyld. Personlig erstatningsansvar er lite aktuelt etter at norsk pasientskadeerstatning ble etablert hvor det er NPE som organ, og ikke det enkelte helsepersonell som er ansvarssubjekt. Det som da gjenstår er arbeidstakeransvaret og profesjonsansvaret. I det videre beskriver jeg profesjonsansvaret. Reguleringen av profesjonsansvaret finner vi i helsepersonelloven. Lovens formål er å sette individansvaret som helsepersonell i system. Derfor handler brorparten av lovens bestemmelser om hvilke plikter man har som helsepersonell. De aller fleste av disse pliktene (for eksempel å gi informasjon til pasienter, føre journal og overholde taushetsplikten) springer ut av det grunnleggende kravet til faglig forsvarlighet, jf § 4 i loven. Denne lovbestemmelsen er laget slik at den skal gjøre det mulig å fordele ansvar hvor flere helsepersonell samhandler i behandlingen av en pasient. Her står det: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.» Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven er en rettslig standard som setter en rettslig og faglig norm for hvordan den enkeltes yrkesutøvelse bør innrettes. Forsvarlighetskravet til helsepersonell innebærer at yrkesutøvelsen må tilOVERLEGEN 4-2014 71
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy