JUS FOR LEGER : OVERLEGEN 4-2014 72 passes etter faglige kvalifikasjoner, slik at man ikke påtar seg andre arbeidsoppgaver enn det kvalifikasjonene tilsier. Dette forutsetter at man kjenner sine faglige begrensninger og aktivt vurderer om pasientens tilstand tilsier at hjelp fra personell med andre kvalifikasjoner innhentes såfremt det er mulig. Plikten til forsvarlighet vil i tilfelle være oppfylt ved at helsepersonell på andre måter bidrar til at pasienten får forsvarlig helsehjelp. Det kan omfatte informasjon til pasienten, henvisning av pasienten – eller innhenting av bistand for samarbeid om pasienten. Det konkrete innholdet i forsvarlighetskravet må fastsettes i det enkelte tilfelle, vurdert på bakgrunn av de foreliggende omstendigheter. Brudd på forsvarlighetskravet vil kunne bli fulgt opp av helsetilsynet som en tilsynssak, og kan i ytterste konsekvens ende opp med en tilsynsreaksjon (f eks advarsel el begrensning i autorisasjon). Helsepersonelloven inneholder imidlertid også en svært viktig bestemmelse i § 16 som regulerer virksomhetens ansvar. Her står det: «Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.» Plikten etter helsepersonelloven § 16 til organisering av virksomhet som yter helsehjelp retter seg til all helsetjeneste, både privat og offentlig (dvs tjenester i regi av RHF/ HF, kommunale og private tjenester). Bestemmelsen gir en begrensning for arbeidsgivers styringsrett, ved at virksomheten skal organiseres slik at helsepersonell gis anledning til å oppfylle lovpålagte plikter, og da i første rekke plikten til forsvarlig yrkesutøvelse. Det systemansvaret denne bestemmelsen beskriver gir viktige begrensninger for i hvilken grad man kan holde det enkelte individ ansvarlig. Om virksomhetens eier ikke har sørget for en forsvarlig organisering skal det mer til for å holde enkeltpersonell ansvarlig for feil som skjer. Dette er viktig i en tid med stadig større kapasitetspress på landets sykehus. Nærmere om situasjonen hvor vakthavende sykehuslege konsulteres av annet helsepersonell Når det gjelder den generelle situasjonen hvor vakthavende lege på sykehus blir kontaktet av f.eks en legevaktslege og konsultert i forbindelse med en pasient som er kommet inn på legevakten, så er utgangspunket at det er legevaktslegen som har ansvaret for pasienten. Som det fremgår ovenfor ligger det i forsvarlighetskravet etter helsepersonelloven § 4 at legen/ helsepersonellet også skal vurdere om pasientens tilstand tilsier at hjelp fra personell med andre kvalifikasjoner, for eksempel en spesialist, bør innhentes. I situasjoner hvor legevaktslegen kjenner seg usikker på hva som er riktig behandling av en pasient så kan det å rådføre seg med vakthavende sykehuslege være en måte for legevaktslegen å overholde forsvarlighetskravet på. En vakthavende lege som konsulteres vil alltid ha ansvar for de råd og vurder- inger han/ hun gir. Dersom legevakts- legen f.eks har diskutert en mulig innleggelse av en pasient med vakthavende lege så vil det i en eventuell fremtidig tilsynssak også bli lagt vekt på konsultasjonen med sykehuslegen når Helsetilsynet vurderer forsvarlighet. Dersom sykehuslegen har ment at det ikke bør foretas innleggelse (og det i etterkant var klart at pasienten burde vært lagt inn) så vil dette være et moment som kan tilsi at legevaktslegen likevel ikke har handlet i strid med forsvarlighetskravet. Den enkelte fastlege og legevaktslege vil imidlertid normalt ikke bli fritatt for sitt selvstendige ansvar for pasienten ved at man konfererer med en lege ved sykehuset. Det vil være en totalvurdering hvor det blir avgjørende om legevaktslegen som selv så pasienten uansett burde ha skjønt at han/ hun skulle vært lagt inn. Dersom det i en slik sak også vurderes tilsynsreaksjoner (advarsel) mot vakthavende sykehuslege som var konsultert, så vil det være relevant ved vurderingen at vakthavende sykehuslege ikke selv verken har sett eller snakket med pasienten, ikke sett pasientens journal og kun basert
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy