JUS FOR LEGER : OVERLEGEN 4-2014 73 sin vurdering på opplysninger gitt på telefon med legevaktslege. Dette innebærer at vakthavende sykehusleges vurderingsgrunnlag er relativt begrenset og en eventuell forsvarlighetsvurdering må sees i lys av disse begrensede forutsetningene. En særskilt utfordring for vakthavende lege i slike situasjoner er manglende muligheter for å dokumentere de råd man har gitt fordi det fremstår uhensiktsmessig å opprette en pasient- journal på bakgrunn av denne type kontakter. Vi vil likevel anbefale at virksomhetene har et system for å dokumentere i form av korte notater også denne type råd. Ideelt sett burde dette kunne eksporteres til pasientjournal i ettertid, da det er en utfordring med opplysninger som er spredt på i ulike kilder. Ved å nedtegne kort den medisinske vurderingen som er gjort bidrar legen til å definere virkeligheten og stille sterkere i en senere gjennomgang av hendelsesforløp dersom feil eller komplikasjoner oppstår. Generelt kan det sies at det forhold at f.eks behandling av en pasient er startet av en annen lege eller annen helseinstitusjon ikke vil frita det enkelte helsepersonell som involveres i pasientbehandlingen for ansvar dersom de vurderinger denne legen/ dette helsepersonellet gjør ikke anses forsvarlig etter helsepersonelloven § 4. Eksempel på situasjon: Legen blir oppringt på hjemmevakt og får melding om ustabile/ suicidale pasienter Faktum: En sykepleier på akutteamet tar kontakt pr telefon med vakthavende lege og informerer om at de ikke får tak i en pasient sommulig kan være i suicidalfare. Vakthavende lege forespørres om suicidalfaren i den aktuelle situasjonen. Vakthavende lege har hjemmevakt og har ikke tilgang til pasientens journal. Legene anser det vanskelig å vurdere pr telefon om det foreligger suicidalfare og om det skal iverksettes tiltak. Vurdering: Når det gjelder den konkrete situasjonen med telefonhenvendelser til leger med hjemmevakt om ustabile/ suicidale pasienter så er det vårt inntrykk at dette er en utilfredsstillende situasjon hvor legen ikke har noe godt grunnlag for å foreta skikkelige vurderinger. Samtidig gjør sykepleieren dette fordi det går utenfor hans/ hennes kompetanse å foreta en suicidalvurdering (eller annet). Vedkommende opptrer derfor i tråd med lovens krav. Et system som er basert på at legen kontaktes hjemme uten tilgang til pasientens journal gir et dårlig grunnlag for å vurdere slike alvorlige situasjoner. Som det fremgår ovenfor så har arbeidsgiver etter helsepersonelloven § 16 et ansvar for at virksomheten organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, herunder forsvarlighetskravet. Det kan reises spørsmål ved om legene her har mulighettil å gjøre forsvarlige vurderinger. Legeforeningen har anbefalt at legene i første omgang tar opp med arbeidsgiver om virksomheten på dette punkt kan organiseres på annen måte, f.eks ved at det må være en lege som er tilstede på sykehuset, med tilgang til pasientjournal, som håndterer slike henvendelser. I slike saker bør man også vurdere en dialog med lokale tilsynsmyndigheter (Fylkesmannen) om hva som er en forsvarlig organisering. Dersom dette vurderes å være til fare for pasientsikkerheten vil man ha opplysningsplikt til tilsynet, jf helsepersonelloven § 17. Særlig om fastlegens ansvar når pasienter overtas fra sykehus Samhandlingsreformen har ført til at stadig dårligere pasienter skrives ut fra sykehus med krav til oppfølgning av lege i hjemmet. Fastlegene opplyser i noen tilfeller at de «får beskjed» fra sykehuset om oppfølgning av tilstander og behandlingsformer som etter deres oppfatning bør ligge hos spesialisthelse- tjenesten og som de selv ikke har kompetanse, utstyr og/ eller kapasitet til å utføre. Dette er samhandlingsutfordringer som både inneholder pasientsikkerhetsrisiko og skaper usikkerhet om ansvarsfordeling. Samhandlingsreformen har forutsatt oppgaveoverføring uten at verktøyene for dette er på plass. Et sentralt virkemiddel i samhandlingsreformen er lovkrav til samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak. Her har imidlertid ikke lagt til rette for at fastlegene inkluderes i disse avtaleinngåelsene. Det skjer enkelte steder, men da på grunn av særlige initiativ. En utvikling av dette vil være viktig for å avklare forventninger og rammer før oppgaver overføres. I de tilfellene der fastlegen får beskjed av sykehuset om å videreføre behandling startet av sykehuset, og som vedkommende selv ikke opplever å ha tilstrekkelig kontroll over, stilles det krav til begge parter for å klargjøre premissene for videre oppfølgning. Om ikke sykehuset har foretatt seg tilstrekkelig for å sette fastlegen i stand til å overta ansvaret vil dette være et brudd på forsvarlighetskravet fra sykehusets side. Tilsvarende må fastlegens selv ta ansvar for å kontakte sykehuset og få ytterligere dokumentasjon og veiledning om ting er uklart. Ikke i noen tilfeller kan man anse seg ansvarsløs bare fordi pasienten befinner seg i en annen del av helsetjenesten. Om man likevel ikke lykkes å avklare forutsetningene for en forsvarlig oppfølgning må man sørge for god dokumentasjon i pasientjournal og eventuelt varsle lokale tilsynsmyndigheter (fylkesmannen). • Mer informasjon: Alle tidligere artikler ligger samlet på nettsidene www.overlegeforeningen.no under headingen FAQ
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy