Heldigvis har disse økonomene hittil ikke blitt hørt. I sykehus prioriteres de alvorlig syke framfor de mindre alvorlig syke, og man spør vanligvis ikke om behandlingseffektens størrelse utover at den må være vesentlig. Dette vil Prioriteringsutvalget under ledelse av professor i medisinsk etikk Ole Frithjof Norheim ha en slutt på. Hvis Hansen og Olsen henvises for like alvorlige problemer, og Hansen kan bli helt frisk, mens Olsen kan få det bedre uten å bli helt frisk, skal det ikke hjelpe om Olsen synes at hans forbedring er viktig nok. Hansen skal ha prioritet. Den økte vektleggingen av effektstørrelse er aller tydeligst i forbindelse med prioritering mellom pasienter av ulik alder. Hvis en 40-åring og en 70-åring henvises for operasjon, prioriteres de i dag helt likt hvis problemet er det samme og resultatet er godt i begge tilfeller. Norheimutvalget vil at 40-åringen skal prioriteres fordi han får glede av operasjonen i flere leveår, dvs får ‘størst helsegevinst’. Forklaringen av hovedkriteriet ‘helse- gevinst’ er i seg selv noe forvirrende. Vi får vite at velferd er noe annet enn helse, men at helsegevinst er det samme som velferdsgevinst. Velferd defineres som livskvalitet, mens velferdsgevinster defineres som både vunnet livskvalitet og vunnet levetid. Pasienters livskvalitetsgevinster foreslås målt med et instrument som er kjent for å ikke fange opp pasienters egne opplevelser og vurderinger. La gå med det. Den aldersdiskrimineringen som ligger i prioritering etter størrelsen av helsegevinsten, foreslår Norheimutvalget uansett å gjennom-føre med dobbel styrke på alle nivåer i helsetjenesten. Doblingen skjer ved at utvalget vil erstatte det nåværende alvorlighetskriteriet for prioritering med et prinsipp om at jo større helsetap en sykdom innebærer over hele livsløpet - i form av nedsatt livskvalitet og tapte leveår - , desto høyere prioritet skal pasienten ha. 40-åringen får over resten av levetiden et større helsetap enn det 70-åringen med samme problem rekker å få, og skal derfor ha prioritet. Antall gjenstående leveår skal mao telle både i kriteriet helsegevinst og i kriteriet helsetap - dvs dobbeltregnes som prioriteringsgrunn. Utvalget, og siden Norheim i massemediene, har forutsett reaksjonene og bedyrer at alder ikke skal bety noe direkte for prioritering. Men ta en 50-åring som får en kronisk sykdom. Når man tar utgangspunkt i en normal levealder på 80 år, blir helsetapet i følge utvalget 80-50 multiplisert med det årlige livskvalitetstapet. Sett inn 60 i stedet for 50, og helsetapet - og dermed prioriteten - går ned. Kan effekten av alder på prioritet være mer direkte? Det virker som om utvalget har gått seg vill. Idéen om å vektlegge sykdommers samlede byrde over hele livsløpet passer ved prioritering mellom forebyggende programmer for ulike sykdommer. Slik arbeider for eksempel WHO. Utvalget har, uten nærmere drøfting, antatt at idéen må passe like godt til prioritering mellom pasienter. Professor Erik Nord er invitert av Overlegen til å kommentere prioriteringsutvalget Helsevesen er ikke jordbruk OVERLEGEN 4-2014 74 ›› Prioriteringsutvalget har talt. Mine tanker bringes hen til en bonde som ser ut over jordene sine. Han har ikke tid til å dyrke opp alt. Klokelig begynner han med den åkerlappen hvor jorda er best og/eller lettest tilgjengelig. Så går han løs på den nest beste åkerlappen, osv. Slik får han mest igjen for sin knappe tid. Svært mange helseøkonomer har i mange år tenkt tilsvarende om helsetjenesten: Man bør prioritere de pasientene som har størst effekt av behandling, dernest de med litt mindre effekt osv. At det skulle være forskjeller på åkerlapper og mennesker som blir syke, har ikke falt dem inn. Av Erik Nord, professor i helseøkonomi ved UiO
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy