Overlegen nr. 4 - 2014

Det er en kardinalfeil. Bare tenk over dette: Ingen 40-åringer klager i dag over at de ikke får prioritet framfor 70-åringer. Folk er fornøyd med likebehandling. Hvis Norheimutvalgets forslag tas til følge, kan man tenke seg harmen som vil oppstå i betydelige deler av befolkningen. Utvalgets vei fram til sine konklusjoner inneholder flere tilfeller av tendensiøsitet. Et eksempel er at når dagens alvorlighetskriterium for prioritering forkastes, begrunnes det med at det er for lite konkret og for vanskelig å måle. Men alvorlighet konkretiseres (operasjonaliseres) med samme variabler som samlet helsetap over livsløpet. Variablene bare settes sammen slik at alvorlighetskriteriet ikke virker aldersdiskriminerende. Utvalgsleder Norheim har selv brukt konkretiseringen i publikasjoner, seinest i 2014, og ytrer seg altså mot bedre vitende. Et annet eksempel er diskusjonen av kriteriet alder. I dag gjelder en klar norm og stor enighet om alders- nøytralitet. Utvalget bruker små og perifere avvik fra denne normen til å konkludere at det i dag ‘ er uenighet om hvilken rolle alder skal spille’. Et tredje eksempel forekommer der utvalget redegjør for hva folk flest mener om hva ulike typer helsetap bør bety for prioritering. Utvalget nevner 17 studier. Vi får vite at ‘ikke alle studiene’ gir støtte til forslaget om å legge vekt på helsetapet over livsløpet. Det er kanskje et par av studiene som gir noe støtte når en holder utenfor de med dårlig kvalitet. En som burde ha vært holdt utenfor, er en norsk studie som utvalgets leder og ene sekretær selv har gjennomført, og som er påvist å ha en alvorlig tvetydighet. En annen er en engelsk studie som Norheim vet at NICE forkastet pga metodeproblemer. Hva skyldes tendensiøsiteten? Det er grovt sett to konkurrerende tenkemåter om dagens prioriteringskriterier – alvorlighet, nytte og kostnad - i den lille kretsen av forskere i Norge som steller med helseøkonomi, medisinsk etikk og prioritering. Bare den ene ble representert i utvalget – ved Norheim og én av helseøkonomene - og Norheim valgte en kollega tilhørende sin egen ‘skole’ som sekretær. Resultatet er at den delen av utredningen som handler om de tre hovedkriteriene, er blitt et unfair advokatur for de forslagene som fremmes i stedet for en balansert sammenlikning av utvalgets forslag med dagens kriterier og andre mulige justeringer av disse. Det første prioriteringsutvalget i Norge (Lønning 1, 1987) tenkte helt annerledes enn Norheimutvalget. Det mente at alle må få bli så friske som de personlig har muligheter til. Målet var å ‘realisere den enkeltes potensial for helse’ (hva enten det er stort eller lite). Norheimutvalget ble uttrykkelig bedt om å vurdere denne grunntanken. Utvalget lot det være og gikk i stedet motsatt vei. Jeg oppfordrer politikerne til å gi denne grunntanken en ny vurdering. • OVERLEGEN 4-2014 75

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy