Om du er glad i å lese og ennå ikke har lest Thomas Bernhard, har du fascinerende lesestunder i vente. På tross av at han regnes som en av Europas største etterkrigsforfattere, hadde han gått meg hus forbi, fram til for noen måneder siden. Nå er jeg eier av en klassiker- utgave som inneholder fire av hans romaner. Hver roman er relativt kort, og det er bra, for de er skrevet på en måte som krever stor oppmerksomhet. Hans hovedgrep er lange setninger og gjentakelser i en form jeg aldri tidligere har vært borti. På et tidspunkt begynner en å lure på om det faktisk er mulig å fortsette på samme vis gjennom hele romanen - og det er det. Jeg-personen er i et aftenselskap. Han har plassert seg selv i en ørelappstol, og fra den, i halvmørket og litt på avstand fra de andre gjestene, øser han ut bitter kritikk over festdeltakerene, inkludert seg selv, siden han begikk den fatale feilen å si ja til invitasjonen. Beskrivelsene han leverer på rad og rekke, er så overraskende, drøye og velformulerte at jeg tidvis leser med tallerken- øyne, og selv om grunntonen gjenspeiler et svært dystert humør, er det innimellom svært morsomt. Romanen blir beskrevet som et oppgjør med Wiens kulturelite, med åndelig snobberi, kvasikunst og østerriksk provinsialitet; en satire som rettet seg mot store deler av Wiens kunstnermiljø. Boken skapte furore da den ble utgitt i 1990 siden mange følte seg truffet, og mente de var lett gjenkjennelige. Thomas Bernhard (19311989) var berømt i sin samtid, for samfunnskritikk, sin offentlige surmuling og sitt behov for å provosere. Han var en omstridt person på grunn av sine usympatiske sider. Som forfatter regnes han nå som en av Europas aller mest innflytelsesrike, fordi skrivestilen er så spesiell at den ene etter den andre har forsøkt å forstå og etterlikne skrivemåten. Den kultureliten bokens hovedperson tar et oppgjør med, er en krets han selv tilhørte tyve år tidligere. Da var de hans beste venner, og han hang sammen med dem nærmest daglig. Nå kjenner han på hat og avsky. Han mener at de alle sammen står for middelmådighet og tilgjorthet, og derfor latterliggjør han dem - full av forakt og indre harme. Det blir sagt at alle våre relasjoner er uttrykk for relasjonen(e) vi har til oss selv, og at måten vi beskriver andre på ikke sier noe som helst om de andre, men kun noe om oss selv. For meg er det umulig å lese romanen bare som en samfunnskritikk. Jeg blir opptatt av hvordan denne mannen, jeg-personen, plager seg selv gjennom hele boken, både ved å ta fullstendig avstand fra alle de menneskene han befinner seg i samme hus som, og fra seg selv, siden han ikke kommer over at han lot seg overrumple til å takke ja (og i tillegg har han faktisk møtt opp) til aftensmåltidet. Det ligger en stor ambivalens i dette: avhengig- heten av andre mennesker og motstanden mot dem. Behovet for å høre til, og fortvilelsen, for eksempel i form av forakt, når følelsen av tilhørighet og nærhet uteblir. Han kritiserer de andre for aldri å ha vært naturlige, samtidig som han selv oppfører seg i høyeste grad unaturlig, til å være gjest i et selskap. Vi mennesker har en tendens til å bygge opp forsvarsmurer. Vi har også en tendens til å henge oss opp i egne tankerekker i selvrettferdig harme eller indignasjon. Denne boken beskriver nettopp dette indre «fengselet» på en svært fargerik og lesverdig måte. • BOKANMELDELSE Av Hege Gjessing, President Dnlf THOMAS BERNHARD; Trær som faller OVERLEGEN 4-2014 77 ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy