Jeg skriver disse linjene rett før flyet letter fra El Salvador og tar meg nordover, til det store forjettede land i nord, USA. Mange har tatt den reisen før meg. Men ikke med flybillett og pass med innreisetillatelse. De har reist ulovlig, med eller uten coyote, gjennom Guatemala og Mexico, og så over eller under sperringer eller gjennom rør eller tunneler. Alt med livet som innsats. Mange har blitt ranet, utsatt for vold og trusler, eller drept på veien. Papirløse migranter blir også tatt som fanger og brukt til medisinsk reservedelproduksjon i grenseområdene mellomMexico og USA. Handelen med menneskelige organer kjenner ingen grenser – hverken geografiske eller moralske. Landet jeg reiser fra, El Salvador, er preget av gjengkriminalitet, arbeidsløshet og en av verdens høyeste drapsrater. Ikke rart at utvandrertrangen fortsatt er stor. Det bor over to millioner salvadoranere i USA. Pengene de sender hjem, las remesas, er nå landets viktigste inntektskilde og utgjør 20% av brutto nasjonalproduktet i El Salvador. Jeg reiser til USA under ett døgn etter at Obama har tatt et modig grep for å få endret landets utlendingspolitikk, og gi opptil 5 millioner papirløse innvandrere en tryggere hverdag. I likhet med de fleste salvadoranere og latinamerikanere for øvrig, håper jeg han lykkes. For i hver «ulovlig» innvandrer er det drømmer om et bedre liv for seg og sine. Og bak hver «ulovlig» innvandrer er det mange familiemedlemmer og venner, som ble igjen – og som venter i bekymring og håp om nytt nordfra. Jeg skulle også ønske at politikere her hjemme våget å gå i samme retning som Obama på dette punktet. Men jeg har liten tro på at de vil. Migrasjon, regulær og irregulær, er i dag en politisk utfordring. Det er ganske åpenbart. Men først og fremst stilles vi overfor en grunnleggende etisk utfordring: Det er både vårt menneskesyn og vårt selvbilde som en humanitær nasjon (om ikke stormakt) som står på prøve. Vi vet – naturlig nok – ikke hvor mange mennesker som oppholder i Norge uten tillatelse. I 2008 anslo Statistisk Sentralbyrå det samlede tallet til å være 18000. Dette er bygget på svært usikre kalkyler. Humanitære organisasjoner i feltet tror antallet er lavere. Det dreier seg i global målestokk ikke om et stort antall, men alvorlig likevel. Alvorlig for dem det gjelder. Og alvorlig for oss som samfunn. Ikke minst når det gjelder helse. For vi vet at papirløse har en svært krevende livssituasjon, som medfører store helsebelastninger. Mange har nettopp flyktet fra krig, vold og traumer. Og de har vært gjennom en livstruende reise. Nylig ble det kjent at mer enn 22000 har dødd på veien til Europa, de fleste i Middelhavet, siden 2000 (Morgenbladet 17.-23. okt). Vi vet også at mange papirløse ikke våger å oppsøke helsehjelp av frykt for OVERLEGEN 4-2014 78 JULEREFLEKSJON Papirløs helse og myndighetenes ansvarsfraskrivelse Av Sturla J. Stålsett, professor i diakoni, religion og samfunn ›› Med en gryende prioriteringsdebatt syntes Overlegen det var på sin plass å få en refleksjon fra Sturla Stålsett som i en årrekke har jobbet med de som står lavest på rangstigen i Norge. Med sitt engasjement i Kirkens Bymisjon har det vært stoffmisbrukere, prostituerte, romfolk og papirløse flyktninger som har stått i sentrum. Han er nå leder av Åpen Kirkegruppe og styreleder i Frivillighet Norge.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy