å bli oppdaget og sendt tilbake til landet de har reist fra, i frykt og fortvilelse. Dermed er sannsynligheten for at mange går rundt med ubehandlet sykdom betydelig. I tillegg til å være en stor belastning for den enkelte, er dette også åpenbart et folkehelseproblem. Myndighetene har i det store og det hele valgt å se bort fra denne utfordringen. I 2009 annonserte Røde Kors og Kirkens Bymisjon i Oslo at vi ville åpne en egen helseklinikk for papirløse i Oslo for å imøtekomme denne humanitære og helsepolitiske utfordringen. Vi ble møtte med advarsler og massiv avvisning fra et bortimot enstemmig politikerkorps. Regjeringen sa det var «svært uønsket». Opposisjonslederen den gang, nåværende statsminister Solberg, truet med å sende politiet på pasientene. Fremskrittspartiet mente det ville være som å gi helsehjelp til kriminelle, noe de visst mener man ikke bør (en undres på om han hadde vært i norske fengsler?), og har i ettertid presentert forslag i stortinget om å forby praksisen. Dette til tross for at det både etisk og rettslig er hevet over enhver tvil at ethvert menneske har rett til forsvarlig medisinsk hjelp ved sykdom. Og at det er myndighetenes ansvar å sørge for at dette skjer. Med bare tre ansatte og 150 frivillige, de fleste av dem helsepersonell, hadde helsesenteret ved utløpet av 2013 behandlet 2260 pasienter fra 98 ulike land og gjennomført over 9000 konsultasjoner. Men Røde Kors og Kirkens Bymisjon får ikke et øre fra myndighetene for å gjennomføre dette viktige arbeidet. Frivillig sektor har alltid hatt en viktig rolle i helsesektoren. Og vil fortsette å ha det. Men det overordnede ansvaret ligger hos myndighetene. Da myndighetene endelig valgte å komme på banen i spørsmålet, skjedde gjennom en forskrift som definerer papirløses rette til helsehjelp til akutte situasjoner, og til «helsehjelp som ikke kan vente.» Sentrale medisinske, juridiske og humanitære aktører har kritisert forskriften for i praksis, med denne utydelige formuleringen, å innskrenke helserettighetene til denne gruppen. Mest alvorlig er det at det med en slik forskrift oppstår en spenning mellom vedtatt politikk på området og profesjonsetikken for leger og helsepersonell. Når hjelpen må begrenses til «helsehjelp som ikke kan vente», og dette defineres til omlag tre uker, kan nødvendig hjelp bli holdt tilbake, eller utilstrekkelig eller uforsvarlig hjelp bli resultatet. I etisk refleksjon er det som kjent minst to hovedmodeller: pliktetikken og konsekvensetikken. Pliktetikken bedømmer en handling som god utfra kvaliteter ved handlingen i seg selv, mens konsekvensetikken bedømmer handlingen ut fra dens følger. Myndighetenes ansvarsfraskrivelse når det gjelder papirløse migranters helse, bygger på en konsekvenslogikk, som knapt kan kalles etisk: Dersom papirløse tilbys helsehjelp, blir det lettere å være her for dem, heter det. Og det vil tiltrekke flere. Resonnementet presenteres som en ubestridt sannhet, selv om det sjelden dokumenteres, og neppe kan dokumenteres. Det er også viktig å merke seg hvordan innvandringspolitikken her helt får overstyre helsepolitikken. Helsehjelpen underlegges en instrumental logikk. Det viktigste hensynet er å begrense og kontrollere innvandring, ikke å sørge for befolkningens rett til helse. Helsearbeidere og humanitære organisasjoner bygger i disse spørsmålene først og fremst på pliktetikken. Det er vår plikt å hjelpe et sykt menneske, med eller uten de rette stemplene i passet. Det er til og med et alvorlig lovbrudd å la være å hjelpe. Pliktetikken skulle være mer enn nok til å få myndighetene til å skifte kurs på dette feltet, og ta sitt fulle ansvar for helsen til alle som befinner seg i landet. Det kan gjerne skje i fortsatt samarbeid med frivillig sektor, for eksempel ved å finansiere helsesenteret og sørge for at det åpnes flere. Det handler om grunnleggende menneskerettigheter. Men også om vi går utfra en konsekvensetisk resonnement, er det god grunn for myndighetene til å tenke seg om. Ebolaepidemien har vært i dramatisk fokus denne høsten, og tematiseres også i dette nummeret av Overlegen. Pasientene som kommer til Helsesenteret for papirløse kommer fra hele verden. Noen har eksempelvis reist hit fra land i Vest-Afrika, som Liberia eller Sierra Leone. Jeg lurer på hva regjeringen vil si og foreta seg den dagen en av disse pasientene skulle vise symptomer på ebolasmitte. Vil den da fortsatt fraskrive seg ansvaret, og vise til at minimal helsehjelp er et viktig avskrekkende middel i flyktningepolitikken? • 79 OVERLEGEN 4-2014
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy