OVERLEGEN 4-2014 80 Lokalforeningene og regionsutvalgene i Nord- og Midt-Norge har de siste 7 årene arrangert et kurs i oktober for tillitsvalgte i primær- og spesialisthelsetjenesten. Kursbetegnelsen «I samme båt» spiller både på det felles ansvaret vi har for å levere gode helsetjenester til pasientene og på det at kurset som oftest arrangeres om bord på Hurtigruta. Legeforeningens sentral- styre og nøkkelpersoner i sekretariatet er invitert med. Det samme er lederne av de 7 yrkesforeningene og lederen av FaMe som i denne sammenheng representerer alle de 45 fagmedisinske foreningene. Det er satt av tid til at lederne kort får presentere sin forening og aktuelle saker fra eget foreningsledd, men de største og viktigste delene av programmet er tillitsvalgtkurs og diskusjon av aktuelle, spesialitetsovergripende saker. En av sesjonene under årets kurs hadde tittelen «Ikke all behandling er nyttig og nødvendig». I underteksten ble flere sider av problemstillingen nevnt, herunder legers frykt for å overse sykdom med påfølgende mulig overdiagnostikk og overbehandling, men det ble også stilt spørsmål om hva gjør vi for å unngå overbehandling ved livets slutt. Kanskje litt overraskende ble diskusjonen i liten grad om nytten av screeningundersøkelser og overdiagnostikk hos friske. Det som opptok de tilstedeværende, var først og fremst overbehandling i livets sluttfase og ikke minst kommunikasjonen med pasient og pårørende om dette. I spesialisthelsetjenesten er vi i dag i stand til å redde svært syke pasienter tilbake til livet. Medisinske fremskritt er til stor glede for de fleste pasienter, men forutsetningen er at pasienten har en meningsfull livskvalitet før den akutte forverringen og at livsforlengende tiltak er i tråd med pasientens ønsker. Kartlegging av livskvalitet og pasientpreferanser i livets sluttfase utføres fortsatt for sjelden blant sykehjemspasienter. Dette gir usikkerhet hos personalet og en tilfeldig tilkalt legevaktslege ved akutt sykdom og kan bidra til en lite verdig avslutning i fremmede omgivelser. Erfarne sykehjemsleger anbefaler at samtalen med pasient og pårørende tas relativt kort tid etter innleggelse og at anbefalinger om behandlingsintensitet eventuelt justeres over tid ved endringer i fysisk og mental tilstand. Men behovet for planlegging av livets sluttfase er ikke forbeholdt sykehjemsbeboerne eller de aller eldste. Spesialisthelsetjenesten er i kontakt med mange alvorlig syke pasienter med malign eller ikke-malign lidelse som har begrenset gjenværende levetid. I følge en nylig utgitt oppsummering ved Kunnskapssenteret (Livets sluttfase – om å finne passende behandlingsnivå og behandlingsintensitet for alvorlig syke og dødende) viser forskning at de fleste, men ikke alle, ønsker å være informert om sin sykdom og prognose, og de ønsker å delta i beslutninger rundt egen sykdom. Forskningen viser også at det å kjenne til pasientens egne ønsker og preferanser om livsforlengende behandling, gjør beslutningsprosessene rundt behandlingsbegrensning i livets sluttfase lettere for pårørende og helsepersonell. Oppsummeringen etterlyser en mulighet for pasienten til å kunne utarbeide et forhåndsdirektiv om begrensing av livsforlengende medisinsk behandling i gitte situasjoner FaMe De 45 fagmedisinske foreningene utgjør en av Legeforeningens 3 akser, (lokalforeningene og yrkesforeningene er de 2 andre aksene) og de er representert i Landsstyret med 20 representanter. Denne gruppen kalles FaMe-gruppen. Leder av FaMe-gruppen og en fagmedisinsk forening skriver innlegg i hvert nummer. Kjære kolleger Av leder i FaMe Cecilie Risøe ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy