OVERLEGEN 4-2014 9 veldokumenterte antibiotika. Også i Norge påvises det infeksjoner med slike multiresistente varianter, spesielt hos pasienter som har hatt kontakt med helsetjenesten i land med høy forekomst. På enkelte områder er vi allerede nær en såkalt post-antibiotisk æra, også i Norge. Infeksjoner i kar- og leddproteser skyldes ofte koagulase- negative (hvite) stafylokokker som er resistente mot alle aktuelle antibiotika bortsett fra vankomycin. Norske forskere var blant de første til å dokumentere gonokokker med nedsatt følsomhet mot alle aktuelle antibiotika med påfølgende behandlingssvikt. En fremtid med høy forekomst av multiresistente mikrober vil tvinge oss til å revurdere store områder innenfor moderne medisinsk praksis inkludert cytostatika- behandling, protesekirurgi og transplantasjonsmedisin. Resistenssituasjonen utenfor Norden og Nederland er skremmende. I Europa er forekomsten av MRSA tilsynelatende på vei ned, men alle typer resistens hos Gram-negativer (E. coli, Klebisella, Pseudomonas, Acinetobacter) er på sterk frammarsj. Utenfor Vest-Europa, Nord- og Latin-Amerika er overvåkingssystemene generelt dårlig utviklet, og spredte datakilder har ofte dårlig mikrobiologisk og epidemiologisk kvalitet. Det er likevel ingen tvil om at antibiotikaresistens er svært utbredt, og at befolkningen i fattige land med høy infeksjonsrate og dårlig tilgang til diagnostikk og alternative antibiotika er spesielt utsatt. Studier fra vestlige land angir 2-3 ganger økt dødelighet ved alvorlige infeksjoner med resistente mikrober sammenliknet med tilsvarende følsomme varianter, og dette gapet er sannsynligvis større i land med svakere helsesystemer. Multiresistent tuberkulose har svært høy dødelighet, spesielt i kombinasjon med HIV-infeksjon. Hovedstrategiene for å bekjempe antibiotikaresistens er i prinsippet enkle: stoppe seleksjon av resistente mikrober gjennom redusert bruk av antibiotika til mennesker, dyr og øvrig landbruk samt bedret kontroll med forurensning til ytre miljø. Men dette har vist seg svært vanskelige å gjennomføre effektivt. Den generelle infeksjonsbyrden må reduseres gjennom relevante smitteverntiltak så som vaksinasjon, håndhygiene, trygg forsyning av mat og vann, forebygging av seksuelt overførbare sykdommer etc. Bruken av antibiotika må avgrenses til de tilfellene der det faktisk er nødvendig, og når antibiotika forskrives må man holde seg til mest mulig smalspektret og målrettet behandling ut fra pasientens kliniske situasjon og mikrobiologiske prøvesvar. Det er urovekkende at Norges forbruk av bredspektrede antibiotika øker både i sykehus og primærhelsetjenesten uten at dette har noen rimelig begrunnelse. Studier fra Sverige og Nederland tilsier at Norge kan redusere sitt totalforbruk med rundt 50 % uten at dette vil ha negative konsekvenser for befolkningens helse. Vi kan neppe unngå at resistens oppstår, men spredning må hindres gjennom effektive smitteverntiltak både innenfor helsetjenesten og i den allmenne befolkningen. Leger og øvrig helsepersonell har et spesielt ansvar for å forebygge og bekjempe resistensproblemet. I Norge har leger, tannleger og veterinærer monopol på å gi befolkningen tilgang til antibiotika, og dette ansvaret må hver enkelt yrkesutøver ta inn over seg og forvalte på en ansvarlig måte. Helse- direktoratet har i samarbeid med relevante fagmiljøer utarbeidet nasjonale retningslinjer for antibiotikabruk både i sykehus og primærhelsetjenesten. Slike retningslinjer vil aldri kunne ta høyde for alle tenkelige kliniske situasjoner, men de gir et klart signal om hva som vil være korrekt behandling for flertallet av pasienter. Forskrivere som systematisk velger å avvike fra anbefalt praksis påtar seg et betydelig ansvar ettersom ukvalifisert bruk av antibiotika i dag setter liv og helse for fremtidens pasienter i fare. •
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy