Overlegen nr. 4 - 2015

OVERLEGEN 4-2015 23 stand. Det som begynte med symptomer som ga mistanke om en indremedisinsk sykdom, kan vise seg å være en tilstand som krever hurtig kirurgisk intervensjon. Hvis pasienten blir sendt til et sykehus uten akutt kirurgi vil forsinkelsen kunne få katastrofale følger. Mange timer kan gå tapt og dette vil i noen tilfeller være avgjørende for om pasienten overlever. Intensiv Intensivbehandling er et like viktig akutt tilbud til befolkningen som akutt kirurgi. Her blir de dårligste pasientene tatt imot for diagnostisering og behandling. Ofte har man svært kort tid på seg til å finne ut hva pasienten feiler så man kan sette inn rett behandling tidlig nok til at pasientens liv kan reddes. På intensiv jobber man tverrfaglig med diagnostikken når man ikke har en åpenbar forklaring på pasientens tilstand. Indremedisineren tenker gjennom det indremedisinske panoramaet av sykdomstilstander samtidig som kirurgen jobber med det kirurgiske spekteret av sykdommer som kan være mulige forklaringer. På den måten kan man hurtigere få bestilt relevante blodprøver, røntgenundersøkelser og andre diagnostiske tiltak og hurtigere få satt i gang relevant behandling. Dette er teamarbeid. Hvis en av de mest sentrale teammedlemmene mangler, kan det lett føre til forsinket eller feil diagnose og feil oppstart av behandlingen. Et annet aspekt er muligheten for å holde ved like og utvikle kunnskaper og ferdigheter til både leger og sykepleiere på intensiv avdelingen. Det kreves mye trening for å fungere optimalt når en dårlig pasient kommer inn og «alt» skal gjøres samtidig og på kort tid fordi det står om liv. Beste trening er nettopp å jobbe mye med slike pasienter. Man blir god på det man gjør ofte. Vi vet at mange intensiv avdelinger ved småsykehus har marginalt med pasienttilgang i dag med tanke på å få nok trening. Tar man bort den akutte kirurgiske aktiviteten vil grunnlaget bli ennå mindre. Allikevel er man nødt til å ha beredskap for en eller annen form for intensiv behandling av de dårligste pasientene også hvis man bare har et indremedisinsk akutt tilbud. Man kan derfor lettere ende opp med et B-preget intensiv lag som skal ta seg av til tider svært krevende pasienter. Dette er heller ikke i samsvar med nye retningslinjer for intensivbehandling i Norge som nå er ute på høring. Rekruttering/stabilisering. Hoveddelen av anestesilegenes arbeidsdag på et gjennomsnittlig lokalsykehus går med til oppgaver på operasjon og intensiv avdelingen. Dette gjelder både på dagtid og på vakttid. Tar man bort den kirurgiske aktiviteten, blir det lite arbeid igjen for anestesilegene. Typisk vil et slikt sykehus bemannes av en anestesilege som har vakt sammenhengende en uke i slengen og der mye av tiden er beredskap. Dette vet vi er lite attraktive arbeidsplasser. Man har ikke noe fagmiljø der kollegaer kan støtte seg på hverandre og lære av hverandre. Av erfaring vet vi at slike stillinger ofte besettes av skiftende vikarer, eventuelt rekruttert gjennom vikarbyråer. Dette kan igjen føre til dårligere samarbeidsrelasjoner til både andre leger og øvrig personale og faglig utvikling og systemmessig oppfølging blir ofte lidende. Utdanning. Et «sykehus» uten akutt kirurgi vil ikke kunne godkjennes som utdanningssted for turnusleger. Rekruttering av LIS-leger til et slikt amputert fagmiljø vil også være utfordrende. Spesielt vil dette gå ut over kirurgien som etter Høies modell vil ende opp med svært få utdanningsinstitusjoner. Men også for anestesifaget vil dette gi et vanskelig utgangspunkt for utdanningen. Små og mellomstore sykehus utgjør i dag en stor del av fundamentet for utdanning av nye spesialister i anestesiologi. De rene indremedisinske akuttsykehusene vil ikke være egnet som utdanningsarena. En stor del av internutdanningen av sykepleiere, som i dag gjøres av de faste legene, vil heller ikke kunne forventes av enslige vikarleger. Sengekapasitet. Norge er et de landene som har høyest beleggsprosent av sykehussenger i Europa og vi ligger over brytningspunktet for økt komplikasjonsrate. Kapasiteten på alle de største sykehusene er sprengt. Hvis all hverdagskirurgi skal flyttes til de store sykehusene, vil det kreve en storstilt utbygging. Døgnkostnaden er lavere på lokalsykehusene. Forutsatt at kvaliteten er like god, må det være fornuftig politikk å utnytte eksisterende kapasitet i stedet for å utvikle gigantsykehus med tilhørende gigantisk økning i transportkostnader. Vår anbefaling. Norsk anestesiologisk forening vil av grunnene som er anført ovenfor, fraråde at man etablerer sykehus med akutt tilbud i indremedisin uten akutt kirurgi. Vår anbefaling er at man starter med å bestemme hvor vi behøver å ha sykehus med akutt tilbud for å kunne gi hele landets befolkning en rimelig nærhet (i tid) til akuttmedisinsk behandling på spesialisthelsetjenestenivå. Antallet sykehus med akuttfunksjon vil da ligge langt nærmere dagens antall enn det antall helseministeren har antydet. Disse sykehusene må så styrkes for å sikre en jevn og høy kvalitet. Og de må alle ha full akuttmedisinsk beredskap, det vil si vakt 24/7 med spesialist i indremedisin, anestesi og kirurgi. Bakvakt kirurgi må ha nødkirurgisk kompetanse. • Studier viser at flertallet av de som dør etter alvorlige skader, dør prehospitalt. Tid fra ulykken skjer til pasienten får stabiliserende behandling er en avgjørende faktor.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy