OVERLEGEN 4-2015 64 Helsedirektoratets nye modell for spesialistutdanningen har vært under debatt i mer enn 2 år. Temaet vekker sterkt engasjement på tvers av alle spesialiteter og hos de fleste overleger så vel som i de fagmedisinske foreninger. Bak engasjementet ligger en uro for at kunnskapsgrunnlaget hos nye spesialister skal forringes. Saken er viktig for oss fordi dagens leger i spesialisering (LiS) representerer fagets fremtid. Den mest åpenbare bekymringen er for lengden av utdanningen. Helsemyndighetene ønsker å gjøre utdanningsløpet mer effektivt. Det er bra dersom det betyr slutten på unødig lang ventetid for LiS på spesialiserte prosedyrer. Samtidig er det slik at kunnskapen og eventuelle prosedyrer som skal tilegnes for mange fags vedkommende er så omfattende at det krever flere år i faget. Mens minimumstid for spesialisering i dag gjerne er 6 – 6 ½ år etter fullført turnustjeneste, er turnustjenesten inkludert i spesialiseringsløpet i den nye modellen (del I), og del II + III utgjør bare 5 år. For dagens grenspesialiteter som nå skal bli hovedspesialiteter og for enkelte andre fag vil dette bli for kort tid. Konsekvensen av kortere minimumstid eller «normert tid» er etter hva jeg kan forstå at læringsmål i større grad må nedfelles, for eksempel som prosedyrekrav, for å sikre at alle vesentlige deler av spesialiteten blir dekket. Dette krever et nært samarbeid med spesialitetskomitéene. Samtidig med kortere utdanningstid forsvinner dagens inndeling i gruppe I og gruppe-II sykehus. Dette er uheldig av flere grunner og signaliserer at akademisk skolering ikke lengre anses like viktig i utdannelsen. Selv om pendling i deler av spesialiseringsløpet kan være ubekvemt, er jeg overbevist om at merverdien for LiS av å se minst to sykehus (og helst på litt ulike nivåer) er betydelig. Godt samarbeid mellom sykehus krever at hver enkelt overlege har erfaringsbasert kunnskap om hva som kan forventes av samarbeidspartneren. «Siste kort ut» er at de regionale helseforetakene – RHFene - skal få en mer sentral rolle i spesialistutdanningen med ansvar for å ivareta helheten i den teoretiske og praktiske undervisningen og at systemer etableres. Forslaget kan synes noe overraskende ettersom dagens politiske ledelse gikk til valg på en nedleggelse av RHFene. Det er rimelig å spørre seg hva som ligger i det at «systemer etableres» - innebærer det opprettelsen av et byråkratisk og kostnadskrevende glavalag i en modellomlegging som i utgangspunktet er underfinansiert? Er tanken at det skal etableres regionale fagråd, og hva er eventuelt gevinsten ved dette dersom spesialistkravene fortsatt skal være nasjonale slik rapporten hevder? Regionale fagråd vil være spesielt uheldig og til liten nytte i små fag der det er få kandidater innen hver helseregion, men modellen vil også være uheldig i større fag. I sin rapport fra august 2015 innrømmer RHFene at de ikke har noen løsning på hvordan de ulike regionene skal koordinere sin utdanning. Resultatet kan bli at vi får spesialister med ulik kompetanse avhengig av hvilken region vedkommende er utdannet i. Norge er et lite land med fem millioner innbyggere, og det er viktig at alle nyutdannede spesialister holder en nasjonal stan- Av leder i FaMe Cecilie Risøe ›› De 45 fagmedisinske foreningene utgjør en av Legeforeningens 3 akser, (lokalforeningene og yrkesforeningene er de 2 andre aksene) og de er representert i Landsstyret med 20 representanter. Denne gruppen kalles FaMe-gruppen. Leder av FaMe-gruppen og en fagmedisinsk forening skriver innlegg i hvert nummer. FaMe Kjære kolleger Omfattende endringer av spesialistutdan ingen MÅ LESES!
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy