Overlegen nr. 4 - 2016

4 DESEMBER 2016 Tema: Ny teknologi Kvinnsland-utvalgets innstilling

22 Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Jon Helle, Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Jon Helle, Edith Stenberg, Thomas Barstad Eckhoff, privat, Scanpix, Shutterstock Forsiden: Foto: Shutterstock Opplag: 9.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. MILJØMERKET 2041 Merkur Grafisk AS 0672 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 15.01.2017 10 38 44 Forsidebilde: Robot Medic Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 6 8 10 12 14 17 18 20 22 24 28 32 34 38 40 42 44 47 52 55 58 61 62 64 68 69 73 74 76 Kjære kolleger Misnøyens pris Kvinnsland-rapporten Organisering av spesialisthelsetjenesten - bør vi tenke nedenfra og opp? «Lege- og lok-streiken»… Ekstra arbeid etter streik Tvungen lønnsnemnd i sykehusstreiken Overenskomstforhandlinger i Virke Vil sykehusene trenge like mange teknologer som leger i fremtiden? Kirurger tester ut avansert hologram-teknologi Anatomisk 3D-kart 3D-printing av organanaloger ved Intervensjonssenteret Om roboter, kunstig intelligens og flere hender i helsevesenet Kunstig intelligens og maskinlæring Robotkirurgi Psykisk syke: Hvordan kan innovasjon, roboter og teknologi hjelpe? Genomikk, digitalisering og presisjonsmedisin Kan ny teknologi overta patologens jobb i fremtiden? Clinical & healthcare systems will be transformed by artificial intelligence and Innovative computing Teknologien bringer oss nærmere en realisering av «Pasientens helsetjeneste» En milliard fra eller til... Intervju med helseminister Bent Høie Det beste innen nåtidens/fremtidens EPJ - Hvor går utviklingen? Maktskiftet eller taktskiftet og nye arbeidsplasser i helsevesenet? Vi har unike muligheteri helseteknologi Ledelsesspråket Private sykehus: Eksplosiv vekst uten styring Er det nødvendig med legeledere? Om offentlig innsyn i pasientjournal FaMe: Rullerende vaktplan og spesialistutdanningen FaMe: Et hormon for alt? Kokostopper

Trump blir selvsagt ikke valgt til president, det kommer ikke til å skje! Sa vi. Dette er den siste påminnelsen om at man skal være varsom med sine analyser og konklusjoner. Det er fantasien som både setter grenser for våre spådommer om fremtiden og som gir oss ideene som skaper den! En har liksom følelsen av at «utviklingen» totalt sett går framover i et jevnt sig, men det er vel mer riktig å si at det er et uryddig trav med plutselige (kvante)sprang. Den teknologiske utviklingen sprenger grensene for de flestes fantasi – de færreste har noen som helst oversikt over mer enn en brøkdel av alt hva som foregår. Det var enklere på starten av forrige århundre da bilen og glødelempen var ny … Den teknologiske utviklingens betydning for sykdomsforståelse, diagnostikk og behandling – ja hele måten vi skal drive helsetjenesten på, er noe vi i all beskjedenhet har forsøkt å sette fokus på i dette nummeret. Det er ikke så mye «den nye metoden», som hvordan digitalisering og teknologisk gjennombrudd til sammen vil endre sykehus og primærhelsetjeneste, vi ønsker å løfte fram. Vi får bare løftet «en flik av teppet» i et slikt nummer, og det kan bare bli en teaser. Framtidas sykehus trenger like mange ingeniører som leger, heter det i en artikkel. Det er ingen drøy påstand, det medisinsk-tekniske utstyret enhver spesialist får i hendene i dag er så avansert at det veldig fort blir en umulighet å beherske og enda mindre makte å utnytte det til fulle. Faget er fullt av entusiaster og kolleger med evne til å strekke seg langt inn på andre enn det medisinske fagområdet, men den akselererende utviklingen kan fort føre til at mange bruker «husmorknappen». Som da magesåret ble en infeksjonssykdom – har mange kirurgiske fag lenge vært og er på full fart inn i den minimalt invasive era, endovaskulær intervensjon erstatter hele kirurgiske prosedyrer. Immunterapi – hva vil det få å si for kreftbehandlingen, nanotekno- logi for samme om noen år? Roboter er allerede på plass siden mange år tilbake – og det kapitelet har bare så vidt begynt. Da Vinci har på verdensbasis deltatt på 10 tusener av prosedyrer siden 2005. Det er et stykke unna at denne type roboter gjør noe annet enn å forsterke den menneskelige prestasjonen (augmentation) - det er likevel et trinn på stigen. Men, en kan se hvordan AV1 åpner en ny verden for syke barn i skolehverdagen; hvorfor ikke knytte kronisk syke i alle aldre til fastlegen og sykehuset? Det er noen år siden jeg første gang ble presentert for å overvåke pasienters vitale data og medisinbruk via sensorer - hjemme. Den utviklingen er kommet langt i noen land; et sted som presenterer årlige oppdateringer på dette feltet er HealthWorld konferansene hvor norske politikere er regel- messige deltakere. Helt «frivillig» tar folk i bruk sensorteknologi som omfatter en rekke vitale data i form av Applewatch, diverse pulsklokker – og mobiltelefonen. Det meste av denne informasjonen er nå lite verdt og støy, men at dette vil være viktige verktøy som helsetjenesten vil vite å gjøre seg bruk av om kort tid er det all grunn til å tro. «mHealth» vil kreve validering og strukturer for innsamling av data, men dette er bare spørsmål om tid. Så kan man fantasere videre om når Dr Watson vil gjøre sin entré. Vil det skje? Allerede er det gjort tester der maskiner – ennå ikke intelligente – som stiller diagnosen raskere enn legen. Det som likevel ligger rett under nesen, er spørsmålet om hva digitaliseringen vil gjøre med kontaktflaten mellom lege og pasient – helsevesen og samfunn. Telemedisin er allerede et gammelt begrep – vi skyper med slekt og venner – når vil vi tilby denne type kontaktflate til våre pasienter? Det er grunn til å se på om ikke «søknad om time på poliklinikken med måneders ventetid» er et umoderne høyt hinder mellom pasient og helsetjenesten. Helsetjenestene globaliseres også og store aktører vet å ta i bruk denne teknologien og det levner oss ikke noe valg. Mayo og Cleveland Clinic har internasjonale ambisjoner og tilbyr sine tjenester slik at enkelte pasienter vi treffer allerede får både kontakt og avtale om vurdering før de får svar fra oss. Aleris, en av våre hjemlige private aktører har allerede opprettet «Min side», der pasientene bestiller selv – hos aktuell spesialist og tidspunktet. Jeg lurer på hva Watson ville ha svart på spørsmålet omDonald Trump kunne blir USAs 45. president? Simsons forutsa det – god lesning. • OVERLEGEN 4-2016 3 Kjære kolleger

4 OVERLEGEN 4-2016 Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ›› MISNØYENS PRIS Kanskje er det å trekke saker ut av proporsjoner. Men Brexit og valget av Trump var blant annet protest mot en fjern ledelse uten godt nok blikk for fotfolkets hverdag. Folket var misfornøyd. Og sa fra, nærmest overtydelig. Her er det noe gjenkjennelig i norske sykehus. Den 35 dager lange sykehusstreiken var bare et siste signal i en lang rekke. Mange ansatte opplever at de i realiteten er blitt redusert til brikker. Som skal løse stadig nye oppgaver innenfor «rammen». Og går det ikke bra, er det ledernes eller de ansattes skyld. Aldri systemets. Aldri beslutningstakerne. Eller de overordnede beslutningene. Ansattes medbestemmelse er over år blitt redusert og erstattet av arbeidsgiversidens tilsynelatende fromme ønske om ansattes medvirkning. Som ikke virker når alt kommer til alt. Det er som om det opplyste enevelde er på vei inn. Eller det uopplyste? Jeg tror mange ledere på høyt nivå tror de har bedre innsikt i hverdagen til helsepersonellet enn de egentlig har. Og så har de kanskje for få ressurser. Det er ingen god kombinasjon Øverst står Stortinget og regjering som ansvarlige. År etter år er norsk helsevesen taper i statsbudsjettet. Glansbilder og noen fine tall (for fine?) overstyrer meldinger fra hverdagen i norsk helse- og omsorgsvesen. Slitne sykepleiere på sykehjem, sinte leger med svekket medbestemmelse eller direktører som sier fra uten å bli hørt. Og som må bygge og ta til takke med for små sykehus. Er det troen på at fremtidig teknologi skal avløse ansatte som gjelder og at man bare kan ro gjennom stormkastene en periode? Kanskje litt paradoksalt når man samtidig maner til økt innsats og er bekymret for trusselen om mangel på helsepersonell i framtiden. Vi kan sikkert organisere oss bedre og bruke pengene mer hensiktsmessig i helsevesenet. Vi må i så fall flytte en stadig større andel av ressursene til direkte pasientrettede tiltak, og ikke til måling av om ansatte er i aktivitet eller ikke. Da må alle beslutningstakere, fra Storting og nedover, være villige, lydhøre og se og erkjenne reelle utfordringer. Det er en grense for hvor smart alle kan løpe. Spekter er et forhandlingsverktøy for de fire RHF-direktørene. HR-enhetene er verktøy for direktørene. Direktørene har ansvaret, ingen tvil om det. Men noen ganger reises spørsmål om det er «verktøyet» som bestemmer. Med rette eller urette. Slike spørsmål er i seg selv tegn på et problem. Uansett står helseministeren og RHF-direktørene ansvarlig for en politikk der både tillitsvalgte og arbeidslivsforskere har grunn til å kritisere for «hard HR», brutalisering av arbeidsmarkedet og forsøk på «fagforeningsknusing». Fuglene på bildet, to horndykkere, har en pardans, ikke en slåsskamp. I sykehusverdenen trenger vi nå noen år på å gjenvinne tillit til ledelse og myndigheter for å få til medbestemmelse og samarbeid, ikke en stadig opplevelse av å måtte slåss. Det forutsetter at misnøyen i helsevesenet blir tatt på alvor. Hvem rekker ut hånden? Jeg har tro på fremtiden. I mellomtiden: God jul og godt nytt år! • Det finnes likhetstrekk mellom Brexit, valget av Trump og situasjonen i norske sykehus. Misnøyens pris

Hyggelig bonus på flere restauranter og nettbutikker. Reise- og avbestillingsforsikring med kjøpsforsikring. Tilgang til lounger verden over med Priority Pass. Et eksklusivt kort uten årsgebyr for Akademiker-medlemmer. Det er lønnsomt å bruke Danske Bank og være medlem av Den norske legeforening. Ønsker du å prate med oss, kan du ringe VIP-kundeservice på telefon 05550. Les mer og bestill ditt fordelskort på danskebank.no/akademikerkortet Akademikerkortet Norges råeste drivstoffrabatt og mange andre fordeler 90 øre (100 øre ut desember) Drivstoffrabatt på Esso * * 56 øre (4 %) i cashback + 34 øre fast Esso-rabatt. Eks. gjelder ved pumpepris 14 kr/l. Kredittkostnad: eff. rente 16,85 %, 15 000 o/12 mnd, kostnad 1 304, totalt 16 304.

OVERLEGEN 4-2016 6 NOU 07 PRINTMEDIA – 2041 0379 MILJØMERKET TRYKKERI Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten Hvordan bør statens eierskap innrettes framover? NOU 2016: 25 Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten Norges offentlige utredninger 2016: 25 Bestilling av publikasjoner Offentlige institusjoner: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Internett: www.publikasjoner.dep.no E-post: publikasjonsbestilling@dss.dep.no Telefon: 22 24 00 00 Privat sektor: Internett: www.fagbokforlaget.no/offpub E-post: offpub@fagbokforlaget.no Telefon: 55 38 66 00 Publikasjonene er også tilgjengelige på www.regjeringen.no Trykk: 07 PrintMedia – 12/2016 Da Stener Kvinnsland la fram rapporten for helseminister Bent Høie, presenterte han de fire modellene som har vært diskutert innenfor mandatet: MODELL 1: De regionale helseforetakene avvikles og 10-15 helseforetak legges direkte under departementet MODELL 2: De regionale helseforetakene avvikles og det opprettes et sykehusdirektorat som tilrettelegger for departementet MODELL 3: Det opprettes ett nasjonalt helseforetak som erstatter de regionale helseforetakene MODELL 4: De regionale helseforetakene videreføres som selvstendige rettssubjekter, og helseforetakene blir en del av samme rettssubjekt og direkte styrt av det regionale helseforetaket Blant de tre første nasjonale modellene mener utvalget at modell 3 er det beste. Men utvalgets 13 av 16 medlemmer har gått inn for modell 4, med et regionalt beslutningsnivå. Mindretallet mener at grunnlaget ikke er godt nok til å gi en entydig anbefaling og anbefaler at en modell med nasjonal overbygning tas med videre i regjeringens vurdering. Halvparten av utvalget mener at helseforetakene i modell 4 ikke skal videreføres som selvstendige rettssubjekter. Det innebærer at styrene på HF-nivå forsvinner. Den andre halvparten av utvalget går mot en slik endring og mener den vil bidra til sentralisering av makt og beslutninger. Utvalget har også vurdert en rekke andre forhold, blant annet om Helse Sør-Øst skal deles. Også her er det delt innstilling; 11 av 16 vil beholde dagens regioninndeling, fire anbefaler tre-­ deling og én vil ha to-deling. Kvinnsland sa at dette temaet hadde vært den lengste og vanskeligste debatten i utvalget. Helseminister Høie mottok rapporten og ga uttrykk for at han skjønte arbeidet i utvalget hadde vært strevsomt. Han påpekte at utvalget ikke hadde kommet med ett alternativ til dagens modell. Det åpner for ulike løsninger, og dermed er rapporten et godt utgangspunkt for diskusjoner våren 2017, sa han. Rapporten blir nå sendt på høring, og den blir et faglig grunnlag for politisk behandling. Høie mente dette ville kunne gjelde for alle politiske partier og deretter får man se om det blir et politisk grunnlag for en annen og bedre modell. Legeforeningen sendte samme formiddag ut en pressemelding fra president Marit Hermansen om rapporten der det blant annet sto: Viktige beslutninger tas for langt fra pasientene. Sykehusene må få mer makt lokalt. Halvparten av utvalget foreslår å fjerne sykehusstyrene. Utvalget presenterer ikke konkrete løsninger på utfordringene i norske sykehus. Vi er nødt til å gjøre noe med den lange avstanden mellom der beslutningene fattes og der pasientbehandlingen faktisk skjer. Rapporten på 243 sider kan lastes ned her: https://www.regjeringen.no/ no/dokumenter/nou-2016-25/ id2522062/ Det var knyttet stor spenning til hva det bredt sammensatte Kvinnsland- utvalget ville komme frem til. Svaret fikk vi 1. desember. Det var delt. Kvinnsland-rapporten, NOU 2016:25: «Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten» Hvordan bør statens eierskap innrettes framover? Av Overlegeforeningens leder Jon Helle ››

OVERLEGEN 4-2016 7 Utvalget har altså ikke klart å komme til en samlet anbefaling. Det skyldes vel i noen grad mandatet. Her gis det ikke en presis eller utfyllende problembeskrivelse. Hvor skal vi hen, hva skal vi oppnå? Formålet med endringene er ikke tydeliggjort. Utvalget har derfor måttet skjele til kritikken som har vært reist mot dagens organisering. Enkelte har vektlagt fravær av politisk innflytelse og manglende nasjonal koordinering, andre kritikken fra grunnplanet i helse- tjenesten, mens atter andre har ment at kritikken ikke har noe egentlig substansielt innhold, og at det hele fungerer tålelig bra i dag. Selv om formålet med en ny organisering har fremstått som utydelig, har bestillingen vært klar. RHF-nivået skal bort. Enten skal (færre) helseforetak legges direkte under departementet, eller det skal opprettes et nasjonalt helseforetak eller direktorat som erstatning for de regionale helseforetakene. Mandatet åpner også for at utvalget selvstendig kan utforme et alternativ. Men uansett skal foretaks- organiseringen videreføres. Det må altså være et styre på et eller annet nivå i styringskjeden. Utvalget kan knapt sies å ha besvart hovedoppgaven, men har i stedet utredet muligheten for justeringer av dagens modell. Ved å sløyfe styrene på foretaks- nivå fjernes et nivå i styringskjeden. Uten styrer vil dagens tjue foretaksledere bli sittende rundt bordet i sine respektive regionale helseforetak. De vil kunne få økt innflytelse på bestemmelsene som fattes. Håpet er at en slik konsern-organisering bidrar til at avgjørelsene som treffes på det øverste nivå, er bedre forankret i hverdagen ute i sykehusene, og at styringslinjen vil fungere bedre. Men halvparten går i mot forslaget. Blant dem medlemmene fra «våre» rekker, Hege Gjessing, Hanne Thürmer og Christian Grimsgaard. De er engstelig for at resultatet vil bli makt-sentralisering, og at beslutningene i større grad vil fattes i et lukket rom. Når sykehus-direktørene tilsettes direkte av det regionale foretaket, kan direktørens selvstendighet svekkes. Flere mener at hvis en slik modell overhodet skal kunne lykkes, må det også gjøres andre endringer. Debatten rundt organisering av spesialisthelsetjenestene forstummer neppe med Kvinnslands rapport. Utvalget har ikke oppnådd konsensus, noe som svekker rapporten, og utvalget har heller ikke valgt å utrede de mest aktuelle alternativene til dagens organisering. Terrenget er lagt åpent for en ubundet meningsutveksling. Kanskje er det like greit sånn. Legeforeningen er allerede tungt inne i denne tematikken etter at vi satte i gang vårt utredningsarbeid med Magnussen-­ rapporten i fjor. Vi må bruke de nærmeste månedene på å samles om hva vi tror kan være en god og fremtidsrettet organisering av spesialisthelsetjenesten. • Kommentar til Kvinnsland-rapporten For få dager siden la Kvinnsland-utvalget frem sin innstilling. Med ulik bakgrunn og ulike ståsted har de i alt 16 utvalgsmedlemmene hatt ulike oppfatninger om hvordan dagens organisering av spesialisthelsetjenesten fungerer, og hva som bør være siktemålet med en endring. Hovedtrekkene i anbefalingene er: - flertallet ønsker å videreføre dagens organisering med fire regionale helseforetak - halvdelen av utvalget foreslår å fjerne styrene på foretaksnivå. Den andre halvdelen er bekymret for at en slik konsernorganisering vil virke sentraliserende, og går i mot forslaget. - en tredel av utvalgets medlemmer foreslår å dele Helse Sør-Øst. Av Overlegeforeningens leder Jon Helle ››

OVERLEGEN 4-2016 8 I Kvinnsland-utvalget har vurder- ingene vært ovenfra og ned; hvordan skal ansvar og oppgaver plasseres fra toppen og nedover i systemet. Hvilke følger har ulike løsninger for departement og minister. Med en slik tilnærming synes dagens organisering på mange områder hensiktsmessig. Betyr det at vi har en positiv utvikling av behandlingstilbudet til befolkningen, at sykehusene i dag er bedre i stand til å ivareta sine kjerneoppgaver? Kritikken mot dagens modell har blitt sterkere ettersom tiden har gått. En ny organisering bør bøte på svakhetene i dagens modell. Men det er like viktig å rette blikket fremover. Hvilken innretning vil ivareta pasientenes behov best i ti-årene som kommer? Et godt svar på oppdraget bør altså ivareta to sett av hensyn; å bøte på manglene i dagens system, og å utruste virksomheten for morgendagen. Noen utviklingstrekk Fra sytti-tallet frem til årtusenskiftet ble spesialisthelsetjenesten desentralisert ved oppbygging av regionssykehusene. Etter foretaksreformen har innsatsen i større grad vært rettet mot regional samordning av pasientbehandlingen, men også av IKT og annen infrastruktur. Avanserte behandlingstilbud utføres ikke lengre bare ved regionssykehus, og enkelte mindre sykehus har fått spesialiserte oppgaver, som fedmekirurgi ved sykehuset på Voss, protesekirurgi på Røros, og PCI i Arendal. Utviklingen etter årtusenskiftet har bedret samhandlingen i regionene, men også bragt med seg utilsiktede og lite hensiktsmessige effekter. Både lokalsamfunn, den øvrige helsetjeneste og ansatte i sykehusene savner kontakt og innflytelse på avgjørelsene som fattes i de øverste ledd. Makten har blitt sentralisert i de regionale helseforetakene, og mange virksomheter har begrenset handlingsrom og begrenset autonomi – stikk i strid med reformens intensjoner. Toppledelsen sitter fjernere fra oss alle. I 1999 var det to til tre ledernivå i de fleste norske sykehus. I 2012 var antallet doblet; 94 % av virksomhetene hadde fire til seks ledernivå. Endringene skyldes i stor grad at sykehusene ble slått sammen. Femti sykehus har blitt til tjue helseforetak. I vest og nord har de regionale helseforetakene fire underliggende enheter, i midt bare tre. Da blir det nødvendigvis lange linjer i foretakene. Hva bør endres? Norske sykehusleger har ulike oppfatninger om hvordan dagens organisering fungerer, og hva som eventuelt bør ORGANISERING AV SPESIALISTHELSETJENESTEN - bør vi tenke nedenfra og opp? At toppen av foretaks-hierarkiet er tilfreds med dagens innretning er ganske åpenbart. Men er det hensiktsmessig å betrakte sykehusene som utførende organ for de regionale helseforetakene og politiske bestillinger? Hvordan tar det seg ut dersom vi gjør slik helseministeren har bedt om: ser det fra pasientens ståsted? I et omvendt perspektiv, med utgangspunkt i møtet mellom pasienten og behandlerne, ser virkeligheten kanskje annerledes ut. Kan det gi viktige signaler når vi skal organisere virksomhetene? Av Hanne Thürmer og Christian Grimsgaard Helseforetakenes interne organisering og ledelse INTORG 2012, Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo HERO 2013 ››

OVERLEGEN 4-2016 9 endres. Men et stort flertall angir to hovedproblemer; fravær av stedlig ledelse, og for lange beslutningslinjer. En endret organisering bør bøte på dette. Og hva blir de viktigste utfordringene i ti-årene som kommer? Vi skal ivareta flere eldre med flere sykdommer. En desentralisert spesialisthelsetjeneste må settes i stand til å få til bedre samhandling med kommuner og fastleger. Da må den lokale virksomhetsledelsen ha myndighet og arenaer for å utvikle tjenestetilbudet. Samhandlingene fungerer for dårlig i dag. Det er på dette feltet vi har mest ugjort. Både svakhetene ved dagens organisering og behovene fremover peker i samme retning. Vi trenger ledelse som står nærmere virksomheten og dem vi skal samarbeide med. Vi trenger ledere på de enkelte sykehusene. Foretaksoverbygningen som omslutter de fleste sykehusene i dag bør fjernes, og lokal ledelse styrkes. Da vil vi som skal behandle pasientene ha ledere som i større grad enn i dag har en fot i virksomheten de leder, og som har reell myndighet til å utvikle virksomheten. Hvis dagens tjue foretak deles til om lag førti selvstendige enheter er det åpenbart at vi trenger regionale overbygg. Alle kan ikke rapportere direkte til departementet. Kanskje bør nord videreføres i dagens form. Helse vest kan deles i to, med Stavanger og Bergen i hver sin region, og Sunnmøre kanskje flyttes fra midt til Bergens-regionen. Helse Sør-øst kan deles opp, i tre, eller tilsvarende dagens sykehusområder, og hovedstaden kan bli egen region. Med flere mindre regioner må enkelte av oppgavene som i dag ligger i de regionale helseforetakene løftes til et nasjonalt nivå, og direktoratets fagoppgaver bør styrkes. Sykehus og region-reform Sett nedenfra kan 40 sykehusenheter og om lag 10 regioner virke fornuftig, med kortere linjer og økt handlingsrom hos lederne lokalt. Hvordan ser dette ut betraktet fra oven? Sletts ikke så verst, sett i sammenheng med den pågående region-reformen. Hvis dagens fylkeskommuner skal erstattes av om lag ti folkevalgte regioner kan det være hensiktsmessig at også helsetjenestene inngikk på en eller annen måte. Kanskje kunne til og med oppdeling i nye helse- regioner sette retningen for region-­ reformen? Og på sikt kunne også andre helsetjener organiseres inn under regionene. Vi ville da bevege oss mot et felles nivå for hele helsetjenesten. På mange måter har dagens regionale helseforetak gjennomført sine regionale oppgaver, nå bør det lokale og det nasjonale nivået styrkes. Kvinnsland-utvalget har imidlertid ikke valgt å utrede en slik løsning. At flere regioner med en slik oppdeling ikke vil ha sitt eget regionssykehus blitt oppfattet som problematisk. En ser for seg stadige diskusjoner om regninger for pasientbehandling utenfor egen region. De siste årene har det imidlertid skjedd en betydelig utvikling i retning av enklere oppgjørsformer mellom sykehusene, og problemet vil være mindre enn da sykehusene lå under fylkeskommunene eller slik det var helt i starten av foretaksreformen. Et nasjonalt beregningsutvalg kan fastsette grunnlag for oppgjør. Hovedinnvendingen mot flere regioner har imidlertid vært at regioner uten regionssykehus ikke vil være i stand til å ivareta «sørge-for ansvaret». Om dette er en vektig innvending er høyst diskutabelt. Dette lar seg løse i andre land, og før foretaksorganiseringen ble «sørge-for» ansvaret ivaretatt av fylkeskommunene. Å tviholde på regionssykehusenes rolle ikke skal endres i tiden fremover er kanskje uklokt. Departementet ser allerede for seg en ytterligere desentralisering av regionale funksjoner. I Nasjonal Helse- og sykehusplan er det anført at direktoratet fremover skal fordele regionale funksjoner, og at disse skal legges 8 til 10 steder i landet. Flere av oss som har sittet i Kvinnsland- utvalget skulle nok ønsket et enda mer åpent mandat, hvor det var mulig også å utrede forvaltningsorganisering. Etter manges syn er ikke statsforetak en egnet form. Men for å oppfylle departementets bestilling om fortsatt foretaksorganisering må det altså plasseres et styre enten på sykehusene, eller på et regionalt nivå. Umiddelbart virker det mest hensiktsmessig at sykehusene beholder styrene, og de regionale nivå blir forvaltningsenheter, kanskje som universitetene i første omgang, og senere med folkevalgt styring. At Kvinnsland-utvalget ikke peker mot et av de mest opplagte løsningsforslagene bør ikke hindre oss i å diskutere en slik mulighet. •

OVERLEGEN 4-2016 10 Lokomotivmannsforbundets streik pågikk til dels samtidig. Det nye fellesskapet viste seg ved at flere snakket om «lege- og lok-streiken». Men vi vant ikke bare arbeidstakersiden, men også folket. Det er ikke verst for en akademiker-streik. Streik er alvorlig. Og bakgrunnen for streiken var en dyp uro og et sinne over en motpart som opplevdes å ta seg til rette og true trepartssamarbeidet. Derfor var det ganske paradoksalt å møte alle de blide streikefjesene rundt omkring i landet. Men det var åpenbart at dette var uttrykk for streikevilje, samhold og kampånd. Legeforeningen var samlet, Akademikerne likeså. Her sto de alle skulder ved skulder; unge og eldre, samfunnsviter og lege, psykolog og ingeniør. Men de aller fleste streikende var leger. Vi vant streiken, fikk styrket streikevåpenet vårt som en reell trussel og våpen, tross motpartens dispensasjonsnekt for å svekke streikevåpenet. «Lege- og lok-streiken»… Med streiken skrev vi historie: Norges-historiens lengste legestreik samlet arbeidstaker-Norge. Det var flott å se LO-faner omkranse Akademikerens arrangementer i de store byene. Med streikens hovedfokus, kollektivt vern, traff vi noe som mange kjente seg igjen i og identifiserte seg med. Streiken vår ble alles streik. Og den sendte viktige signaler til arbeidsgiversiden i Norge. Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ››

OVERLEGEN 4-2016 11 Heretter kan ikke motparten ta lett på en mulig sykehusstreik. Arbeidsgiver vant ikke noe, snarere tapte. Tvungen lønnsnemnd vil ikke løse noe, bare skape mer uro etter all sannsynlighet. Og det i en tid der samarbeid mellom partene trolig er mer dyrebart enn noen gang. Streiken har resultert i en økende bevissthet hos både arbeidstakersiden og ledere i sykehus om betydningen av kollektivt vern og avtaler som redskap for utvikling. Jeg håper og tror streiken kan bli en ny start på et bedre partsforhold, over noe tid. Tillit må bygges opp. Enn så lenge får vi leve på gode minner fra streiken. For de er mange. •

OVERLEGEN 4-2016 12 I denne forbindelse mottar Legeforeningen mange henvendelser om i hvilken grad legene, frivillig eller etter pålegg fra arbeidsgiver, kan arbeide utover sin avtalte arbeidstid for å ta unna dette etterslepet. Utgangspunktet for ekstra arbeid etter streik De vanlige arbeidstidsreglene gjelder etter en streik. Arbeidsgiver kan ikke forvente at arbeidstakerne skal «ta igjen» alt som ikke er gjort under streiken på kort tid. Dersom arbeidsgiver ønsker at arbeidstakerne skal jobbe mer enn ordinært for å ta unna arbeid som ikke har blitt gjort under streiken, bør det drøftes med tillitsvalgte. Den alminnelige adgang for ansatte til å jobbe ekstra på frivillig basis er således ikke endret som følge av at det har vært streik i sykehusene. Det samme gjelder arbeidsgivers adgang til å pålegge ekstra arbeid. For å komme ajour med arbeid som ikke er utført under streiken, skal dette som utgangspunkt utføres på overtid og ikke presses inn i den ordinære arbeidstiden. Pålagt overtid skal betales som normalt, og grunnlaget er fortsatt at det skal være et «særlig og tidsavgrenset behov for det», jfr. arbeidsmiljøloven § 10-6 første ledd. Alternativt kan det inngås særskilt avtale i forhold til helseforetakets aktivitet og pasientbehandling etter Overenskomsten mellom Legeforeningen og Spekter del A2 § 5.11 om særlige lønnsordninger. Det bør forhandles med arbeidsgiver om hvordan og når dette arbeidet skal utføres og om hvordan det skal godtgjøres. Det er frivillig for den enkelte lege å delta på dette. Frivillig ekstra-arbeid i hht. Overenskomsten del A2 § 5.11 Bestemmelsen tar blant annet sikte på å regulere kveldspoliklinikk, elektive operasjoner etter alminnelig arbeidstid, og lignende, som følge av ekstraordinære arbeidsoppgaver i sykehus. Arbeid i medhold av denne bestemmelsen kommer i tillegg til legenes ordinære arbeid etter tjenesteplan, dvs. alminnelig arbeidstid og UTA. Bestemmelsen lyder: «§ 5.11 Særlige lønnsordninger Partene er enige om at det lokalt kan inngås avtale mellom helseforetakene og den enkelte lege om ekstraordinære arbeidsoppgaver i forhold til helseforetakets aktivitet og pasientbehandling. Slike avtaler skal i tillegg til å fastsette hvilken kompensasjon legen får også definere hvilken tidsperiode avtalen gjelder for og rammer for den forventede aktivitet i denne perioden.» Som det fremgår av bestemmelsen kan det inngås avtale om å utføre slikt ekstraordinært arbeid, som for eksempel som følge av streik. I begrepet «avtale» ligger at det er frivillig for den enkelte lege å delta i en slik ordning. Avtalen skal definere både hvilken kompensasjon legen skal motta for dette arbeidet, for hvilken tidsperiode avtalen skal gjelde og de nærmere rammer for hvordan arbeidet skal utøves. Det blir opp til den enkelte lege og arbeidsgiver å avklare om de vilkår partene ønsker er akseptable, og om avtale kan inngås. Når behovet for ekstraarbeid skyldes streik, anbefales det at tillitsvalgte på den enkelte avdeling, gjerne i samråd med foretakstillitsvalgt, tar et hovedansvar for å drøfte behov og rammer for slike avtaler med arbeidsgiver, selv om avtalene inngås på individuelt grunnlag av den enkelte ansatte. Arbeid basert på A2 § 5.11 er frivillig, og ikke pålagt arbeid, og anses ikke som overtidsarbeid. Da reguleres maksimalt timetall av vernebestemmelsene i A2 § 3.6.3. Samlet frivillig arbeidstid (ordinært arbeid i tillegg til arbeid i hht § 5.11) kan dermed utgjøre 60 timer pr. uke og 19 timer pr. døgn. Merk at eventuell overtid i samme periode (f. eks. uforutsette vakter eller tilfeldig overtid) også skal tas med i beregningen i de 19/60 timene. Partene lokalt, det vil si foretakstillitsvalgt og arbeidsgiver, kan avtale unntak fra vernebestemmelsene, jfr. A2 § 3.6.3. Det forutsetter at utvidelsen er forsvarlig både av hensyn til legenes arbeidsmiljø og pasientsikkerhet. Dersom partene lokalt ønsker det, vil det således være mulig å arbeide utover henholdsvis 19 og 60 timer. Pålagt ekstraarbeid - Overtidsarbeid Det fremgår av A2 § 3.6.1 at overtidsarbeid skal anvendes i overensstemmelse med arbeidsmiljøloven. Dette innebærer at arbeidsgivers adgang til å pålegge overtid ikke er regulert av Ekstra arbeid etter streik Av Lene Brandt Knutsen, juridisk rådgiver i Overlegeforeningen Mange operasjoner og polikliniske konsultasjoner ble utsatt som følge av streiken mellom Spekter og Akademikerne, som ble avsluttet 11. oktober 2016, etter at Regjeringen fattet beslutning om tvungen lønnsnemnd. I mange sykehus er det et ikke ubetydelig etterslep i etterkant av streiken. ››

OVERLEGEN 4-2016 13 vernebestemmelsene etter A2, men av arbeidsmiljølovens § 10-6, som gir en snevrere adgang for arbeidsgiver til å benytte styringsrett. Som nevnt ovenfor er det et vilkår for at arbeidsgiver skal kunne pålegge overtid, at det foreligger et «særlig og tidsavgrenset behov for det», jfr. arbeidsmiljøloven § 10-6 første ledd. Det vil kunne være tilfelle hvor streiken har resultert i etterslep og lengre vente- lister. Hvorvidt vilkårene for å pålegge overtid er oppfylt, må imidlertid vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Før arbeidsgiver beslutter å pålegge overtidsarbeid, skal nødvendigheten av overtidsarbeidet, dersom det er mulig, drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Det følger av arbeidsmiljøloven § 10-6 tredje ledd. Arbeidsmiljøloven har to regelsett som angir hvor mange timer arbeidsgiver har anledning til å pålegge overtidsarbeid. Det første regelsettet er arbeidsmiljølovens bestemmelser i § 10-6 fjerde ledd hvor det fremkommer at overtidsarbeid isolert sett ikke kan overstige 10 timer pr. 7 dager, ikke mer enn 25 timer pr. 4 uker, og ikke mer enn 200 timer pr. 52 uker. I disse timene skal alt overtidsarbeid telles, det vil si både ordinært overtidsarbeid, utrykning på vakt og uforutsette vakter. Det andre regelsettet angir begrensninger i hvor mye overtidsarbeid som kan pålegges sammen med annen arbeidstid. Arbeidsmiljøloven § 10-6 åttende ledd setter begrensninger på samlet arbeidstid til 13 timer pr. 24 timer og til 48 timer pr. 7 dager. Bestemmelsene innebærer at dersom man for eksempel arbeider 8 timer dagtid før uforutsett vakt, kan arbeidsgiver bare pålegge 5 timer overtidsarbeid. Bestemmelsen innebærer videre at dersom man har en tjenesteplan på 46 timer i uken så kan arbeidsgiver bare pålegge 2 timer overtidsarbeid i snitt over en periode på 8 uker. Det er imidlertid ikke ulovlig å jobbe overtid utover arbeidsmiljølovens grenser for overtid og samlet arbeidstid. Slikt overtidsarbeid ut over arbeidsmiljølovens grenser forutsetter at arbeidstaker samtykker til det. •

OVERLEGEN 4-2016 14 Har du spørsmål du ønsker besvart i bladet, send en mail til redaktør arild.egge@ous-hf.no ›› Innlegg av Jørgen Stålhane, juridisk rådgiver i Overlegeforeningen Regjeringen valgte til slutt å gripe inn med tvungen lønnsnemnd i sykehusstreiken. Tarifftvisten mellom Legeforeningen/Akademikerne og Spekter vil derfor bli avgjort av Rikslønnsnemnda. Tvungen lønnsnemnd i sykehusstreiken Tirsdag 11. oktober kalte arbeidsminister Anniken Hauglie inn Akademikerne og Spekter til sitt kontor for å informere om at hun ville foreslå såkalt tvungen lønnsnemnd i sykehuskonflikten. Streiken hadde da pågått i fem uker, og ministeren hadde fått melding fra Statens helsetilsyn om at en fortsettelse etter tilsynets oppfatning ville medføre fare for liv og helse. De streikende legene ble derfor bedt om å gjenoppta arbeidet. Konflikten knyttet til årets tariffoppgjør i helseforetakene skulle bringes inn for og avgjøres av Rikslønnsnemnda. Det er allerede sagt og skrevet mye om både sykehusstreiken og arbeidsministerens beslutning om å gripe inn i konflikten med tvungen lønnsnemnd. Formålet med denne artikkelen er imidlertid å se nærmere på Rikslønnsnemnda som institusjon og på hva tvungen lønnsnemnd innebærer, både generelt og i den aktuelle tarifftvisten mellom Legeforeningen/Akademikerne og Spekter. Om Rikslønnsnemnda Rikslønnsnemnda er en permanent voldgiftsnemnd opprettet med hjemmel i lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (Lønnsnemndloven). Nemnda behandler såkalte interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til av- gjørelse, samt interessetvister som de lovgivende myndigheter vedtar at skal løses ved tvungen lønnsnemnd. En interessetvist er i arbeidstvistloven § 1 bokstav j definert som en «tvist mellom en fagforening og arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om ordningen av fremtidige arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold som ikke omfattes av en tariffavtale eller som skal avløse en tidligere tariffavtale». Kort (og litt upresist) oppsummert innebærer dette at Rikslønnsnemnda behandler tvister om hva som skal bli innholdet i en ny eller endret tariffavtale, i de tilfeller der partene ikke kommer til enighet gjennom forhandlinger og mekling. En kjennelse fra Rikslønnsnemnda har derfor samme virkning som en tariffavtale, noe som også fremgår direkte av lønnsnemndloven § 2 (2). I henhold til kravene i lønnsnemndloven er Rikslønnsnemnda sammensatt av fem faste medlemmer utpekt av Regjeringen, hvorav tre av medlemmene skal være nøytrale. De to øvrige faste medlemmene er representanter for henholdsvis «arbeidsgiver- og arbeidstakerinteresser», som det heter i lønnsnemndloven § 3 (2). Rikslønnsnemndas faste medlemmer utpekes for tre år av gangen. Noe av det som gjør nemndsbehandling spesielt er at også partene i den enkelte tarifftvist skal utpeke to nemndsmedlemmer hver, slik at nemnda i den enkelte sak består av totalt ni medlemmer. Av disse ni er det imidlertid kun de tre nøytrale medlemmene samt ett av de tomedlemmene hver av partene har utpekt, som har stemmerett. De øvrige medlemmene har kun rett til å uttale seg, og står dermed uten mulighet til direkte å påvirke nemndas avgjørelse. Tvungen lønnsnemnd – hva innebærer det? Rikslønnsnemnda er i utgangspunktet opprettet for å behandle interessetvister som partene frivillig bringer inn for nemnda. Lønnsnemndloven inneholder derfor ingen bestemmelser som åpner for eller regulerer bruk av såkalt tvungen lønnsnemnd. Dette er bakgrunnen for at det må vedtas en særlov

OVERLEGEN 4-2016 15 eller provisorisk anordning om bruk av tvungen lønnsnemnd i hver enkelt sak, slik tilfellet er i tvisten mellom Spekter og Legeforeningen/Akademikerne. Selv om lønnsnemndloven primært omhandler frivillig lønnsnemnd er det likevel ved tvungen lønnsnemnd at Rikslønnsnemnda først og fremst må i aksjon. Siden begynnelsen av 1990- tallet er det kun et begrenset antall tarifftvister som har blitt avgjort etter frivillig nemnd. Derimot har nemnda i løpet av samme periode avsagt ca. 40 kjennelser i tarifftvister der offentlige myndigheter har lagt ned forbud mot videre streik og henvist tvisten til tvungen nemndsbehandling. I utgangspunktet er Rikslønnsnemndas kompetanse og mandat det samme ved både frivillig og tvungen lønnsnemnd. Nemnda skal løse interessetvisten, verken mer eller mindre. Hvordan tvisten skal løses er det i all hovedsak opp til nemnda selv å bestemme. Lønnsnemndsloven gir ingen klare føringer, utover å fastslå at kjennelsen fra nemnda har samme virkning som en tariffavtale. Som regel vil heller ikke særloven om tvungen lønnsnemnd som Stortinget vedtar i den enkelte sak legge noen begrensninger på eller føring for hvilken løsning nemnda kan (eller skal) komme til. Dette innebærer at Rikslønnsnemnda langt på vei står fritt til å beslutte hvilket innhold tariffavtalen skal få, altså hvilke lønns- og arbeidsvilkår og andre tariffbestemmelser som skal gjelde i avtaleforholdet mellom tariffpartene i den kommende perioden. I praksis vil nemnda likevel forholde seg til partenes påstander og det som er de faktiske tvistepunktene i saken. Det partene uansett er enige om vil uten videre legges til grunn for avgjørelsen. Avhengig av hva som er tvistetemaet i den enkelte sak kan imidlertid Rikslønnsnemnda både endre på lønnssatser, fastsette nye arbeidstidsordninger for de ansatte, samt innføre nye eller justere på andre eksisterende rettigheter og plikter partene har etter tariffavtalen. Et konservativt organ Selv om Rikslønnsnemnda har kompetanse til å vedta til dels radikale endringer i den aktuelle tariffavtalen, fremgår det likevel av nemndas praksis at dette sjelden skjer. Tvert imot viser praksis at Rikslønnsnemnda som regel legger seg på en konservativ linje gjennom å videreføre status qou. Fagforeningene får sjelden medhold i krav som medfører store og omfattende endringer i tarifforholdet, særlig ikke dersom nemnda opplever at det aktuelle kravet har usikre rettslige eller økonomiske følger. Et eksempel her er krav om å få tariffestet retten til en bestemt pensjonsordning eller lavere pensjonsalder, noe nemnda i flere saker har avvist. En gjennomgang av praksis viser at nemnda i sine avgjørelser ofte vil legge vekt på hva andre foreninger innenfor samme tariffområde har oppnådd av resultater i det samme tariffoppgjøret, særlig dersom tvisten nemnda behandler knytter seg til rent økonomiske krav. Nemnda vil også ta i betraktning den generelle økonomiske situasjonen i samfunnet. Finner den det rimelig og forsvarlig vil nemnda likevel kunne gi partene medhold i krav som fremstår som velbegrunnede, noe det er flere eksempler på i nemndas praksis. Blant annet kan det vises til en nemndsavgjør- else fra 1994, der Norsk Sykepleierforbund i en tvist med KS fikk tariffestet retten til å beholde ulike vakt- og ulempetillegg i de tilfeller der gravide arbeidstakere må omplasseres grunnet risikofylt arbeidsmiljø. Betydningen av internasjonale konvensjoner Et tema som ofte kommer opp i saker med tvungen lønnsnemnd er forholdet til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Bakgrunnen for dette er at Norge har ratifisert en rekke konven- sjoner som i ulik grad verner organisasjonsfriheten og streikeretten. Både ILO-konvensjon 87, 98 og 154 er her relevante. Det samme er den europeiske

OVERLEGEN 4-2016 16 menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 11 om forsamlings- og foreningsfriheten, som etter nyere praksis fra menneskerettighetsdomstolen (EMD) også vil kunne omfatte og beskytte retten til streik. Av stor betydning er også den europeiske sosialpakten (ESP), som i artikkel 5 og 6 særskilt regulerer arbeidstakeres rett til å organisere seg og gå til streik. Slik disse konvensjonene er tolket av de ulike internasjonale organene som håndhever dem, stilles det gjennomgående strenge krav til når et lands myndigheter har adgang til å gripe inn i og avslutte en pågående streik. Blant annet har ILOs organer tolket sine egne konvensjoner slik at myndighetene bare har adgang til å gripe inn i arbeids- konflikter dersom konflikten setter liv, helse eller personlig sikkerhet i fare for hele eller deler av befolkningen («vitale samfunnsinteresser»). Videre setter både EMK og ESP som betingelse at eventuelle inngrep i streik er hjemlet i lov, og nødvendige «i et demokratisk samfunn» for å beskytte viktige menneskelige og/eller offentlige interesser1 . Norges praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd Norge har ved flere anledninger blitt kritisert for å ha benyttet seg av brede og lite restriktive kriterier for å iverksette tvungen lønnsnemnd, særlig av ILOs organisasjonsfrihetskomité. I tvisten mellom Legeforeningen/Akademikerne og Spekter kom Regjeringen likevel til at tvungen lønnsnemnd var innenfor rammene av de konvensjonene Norge har ratifisert, da man mente streiken etter hvert utgjorde en fare for liv og helse. Dette illustrerer hvordan leger i praksis har en mer begrenset streikerett enn andre yrkesgrupper, da terskelen for når en legestreik medfører fare for liv og helse er vesentlig lavere enn ved streik innenfor andre sektorer. Før øvrig er det verdt å merke seg at departementet i forslaget til lov om tvungen nemndsbehandling i sykehuskonflikten, også uttaler at «dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener Arbeids- og sosialdepartementet at det under en- hver omstendighet er nødvendig å gripe inn i konflikten». Dette er en standardformulering som benyttes ved nesten alle lover om tvungen lønnsnemnd, der formålet nettopp er å styre unna eventuelle folkerettslige utfordringer. Spørsmålet er om det er rettslig grunnlag for en slik praksis. For det første er flere internasjonale konvensjoner, herunder EMK, gjort til norsk rett gjennom menneskerettighetsloven av 1999. Denne loven inneholder attpåtil en bestemmelse om at disse konvensjonene ved eventuell motstrid skal gå foran annen norsk lov. For det andre vedtok Stortinget i 2014 en ny § 92 i Grunnloven, hvor det nå fremgår at Staten skal «respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater ommenneskerettig- heter». De ulike ILO-konvensjonene er eksempler på slike «bindende traktater om menneskerettighetene», det samme er ESP. Hvor vidt arbeidsministerens beslutning om tvungen lønnsnemnd i sykehus- konflikten var i strid med menneskerettighetene og Norge internasjonale forpliktelser, vil ikke bli behandlet her. Det er imidlertid klart at det gjennom vedtakelsen av menneskerettighetsloven, samt gjennom de endringer som er gjort i Grunnloven når det gjelder menneskerettighetenes stilling og betydning, må tas særlig hensyn til Norges internasjonale forpliktelser når offentlige myndigheter vurderer å gripe inn med tvungen lønnsnemnd i en pågående streik. Å hevde at man ved motstrid uansett kan velge å se bort fra internasjonale konvensjoner kan det i hvert fall ikke være grunnlag for. Veien videre i sykehuskonflikten I skrivende stund har fremdeles ikke departementets forslag til lov om tvungen lønnsnemnd i sykehuskonflikten blitt vedtatt av Stortinget. Det er derfor usikkert når tvisten blir behandlet i Rikslønnsnemnda. Trolig kommer saken opp i januar/februar 2017. Både Akademikerne/Legeforeningen og Spekter vil da få mulighet til å argumentere for hvilket innhold tariffavtalen skal ha og dermed hvilke rettigheter og plikter som skal gjelde for partene i den neste tariffperioden. Dette vil skje både gjennom skriftlige og muntlige innlegg for nemnda. Som våre medlemmer er kjent med er det særlig spørsmålet om organisering av legenes arbeidstid som har vært det sentrale tvistetemaet i konflikten med Spekter. Akademikerne og Legeforeningen har hele veien vært tydelige på at en forutsetning for vårt samtykke til å videreføre dagens omfattende unntak fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, er at våre medlemmer fortsatt sikres kollektivt vern gjennom den langvarige praksisen med rullerende arbeidsplaner. Dette kravet må derfor nemnda ta stilling til. Dersom Legeforeningen ikke får medhold må nemnda vurdere om den likevel kan videreføre de omfattende unntakene fra loven, til tross for at dette da vil være unntak Legeforeningen ikke lenger vil samtykke til. Etter den aktuelle unntakshjemmelen i arbeidsmiljøloven § 10-12 (4) er i utgangspunktet slikt samtykke en klar forutsetning. Rikslønnsnemndas avgjørelse er endelig og vil som nevnt ha samme virkning som en tariffavtale. Det er likevel mulig å bringe spørsmålet om gyldigheten av nemndas kjennelse inn for Arbeidsretten. Dersom Akademikerne/Legeforeningen mener at Regjeringens beslutning om tvungen lønnsnemnd og Rikslønnsnemndas etter- følgende kjennelse utgjør et brudd på Norges internasjonale forpliktelser, enten hver for seg eller samlet, kan det etter omstendighetene også bli aktuelt å klage Norge inn for ILO eller andre internasjonale organer. • 1 D et kan også vises til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Begge konvensjonene har bestemmelser som berører organisasjonsfriheten og streikeretten.

OVERLEGEN 4-2016 17 Det er syv overenskomster som forhandles samtidig, med over 35 fagforeninger, hvor Legeforeningen særlig har sine interesser i Spesialistoverenskomsten. Legeforeningen har et forhandlingssamarbeid med bl.a Psykologforeningen, Econa, Jurist- forbundet og NITO. I år ble det dessuten samarbeidet tett med UNIO-­ forbundene, hvor blant annet Sykepleierforbundet er medlem. I år var overenskomstforhandlingene langt fra uproblematisk. Pensjon ble et viktig tema. I Virke har man hatt tjenestepensjon lik den man har i helse- foretakene (Spekter). Virke har lenge ønsket å endre den tariffestede ordningen slik at arbeidsgiverne også kan ta i bruk en såkalt hybrid-ordning. Det fører for langt å redegjøre for denne her, men det er kort fortalt den beste ordning hvis man ikke har ytelsesordning. For noen leger vil også hybridordningen kunne være bedre enn ytelsesordningen. Årsaken til at Virke ønsker å ta i bruk hybridordningen er bl.a at virksomheter melder seg ut av Virke for å slippe de betydelige økonomiske forpliktelsene til balanseføring mm. Særlig har virksomheter innenfor rusomsorgen hatt store problemer med å møte pensjonsforpliktelsene, og enkelte har stått i fare for å gå konkurs i verste fall. Etter forhandlinger i to omganger, valgte LO og YS å akseptere en løsning hvor det ble laget en protokoll som sa noe om hvilke virksomheter som kunne få adgang til å endre sin pensjonsordning. UNIO og Akademiker-foreningene, Lederne og Skolenes landsforening mente at protokollen ikke ga god nok sikring for de virksomhetene som har en langsiktig finansiering av pensjon, og saken endte på Riksmeklerens bord. Mekling fant sted 17. og 18. november, og partene måtte også ta til hjelp natt til lørdag 19. november for å komme i mål. Legeforeningen mente at de virksomheter som har en lik finansiering som helseforetakene bør ha samme pensjonsordning. Dette fikk man gjennomslag for i meklingen. I praksis dreier det seg om 10 virksomheter, som tok utgangspunkt i den såkalte Hippe- utredningen. Disse 10 skal ha dagens ytelsesordning i kommende tariffperiode. Det tas sikte på å vurdere endringer for nevnte virksomheter når det eventuelt skjer endringer for helseforetakene. For andre virksomheter enn de nevnte er det likevel ikke fritt frem. Disse må oppfylle vilkår og prosedyre i en protokoll som er inngått mellom partene. Blant annet vektlegges det i protokollen om virksomheten er finansiert ved anbud sommedfører at det er krevende å sikre fortsatt drift med ytelsesordning. Sekretariatet vil om ønskelig bistå virksomheter som er aktuelle for en ovegang til hybridordning med rådgivning. • Overenskomstforhandlinger i Virke – fant sin løsning på overtid - unngikk streik Overenskomstforhandlingene i Virke byr normalt ikke på spesielle problemer for Legeforeningens medlemmer, da Legeforeningen har sine særinteresser forankret i Særavtalen (tilsvarer A2 i Spekter-området). Av Hanne Gillebo-Blom, forhandlingssjef, Dnlf og Frode Solberg, ass. direktør og sjefadvokat, Jus og arbeidsliv ›› Foto: Thomas Barstad Eckhoff DISSE 10 ER: Diakonhjemmet Sykehus AS, Haraldsplass Diakonale sykehus AS Betanien Hospital (Skien) NKS Revmatismesykehuset AS (Lillehammer) Haugesund Sanitetsforening revmatismesykehus AS Betanien Sykehus (Bergen) NKS Jæren distriktspsykiatriske senter AS Solli sykehus DPS NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus AS Voss DPS NKS Bjørkeli.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy