Overlegen nr. 4 - 2016

OVERLEGEN 4-2016 66 For å se nærmere på effektene av veksten i private sykehustjenester, kan vi da fokusere på positive og negative eksternaliteter knyttet til behandlingsmodell 2, 3 og 4 (avtaledekket, forsikringsdekket og individuelt finansiert). Positive eksternaliteter I følge Helseminister Bent Høie vil bidraget fra private sykehustjenester gi økt valgfrihet for pasientene og mer effektive sykehustjenester2. Pasienten står også friere til å prioritere sin egen helse fordi de får velge mellom kvalifiserte offentlige og private sykehus, når de starter sin utredning eller behandling. Dette går under navnet «Fritt behandlingsvalg» (Helsenorge, 2016)3. Et hovedmål med fritt behandlingsvalg er å få en bedre utnyttelse av kapasiteten til den samlede sykehussektoren og å stimulere til økt effektivitet som forventes å gi kortere ventetider. De som har råd til det, står i tillegg friere til å prioritere hva slags behandling de ønsker siden de kan velge om de vil betale privat for en behandling med en gang, eller om de vil spare utlegget og stå i den offentlige sykehuskøen. Negative eksternaliteter Hvis vi fokuserer på behandlingsmodell «2» vil dette gi større valgfrihet, men trolig også bidra til en betydelig vekst i tjenestevolumet til private sykehus. Det er mange som har pekt på at pasienter og henvisende leger ikke har nok kunnskap om alternative sykehustilbud og heller ikke nok teknisk IKT-kompetanse til å utnytte fritt behandlingsvalg fullt ut4. Helsepolitikere har i tillegg påpekt at når pasienter blir henvist til utredning og behandling til både private og statlige sykehus, etter pasientens ønske, vil det føre til kompliserte pasientløp, og det vil være vanskelig å sørge for at all informasjon følger pasienten5. For medisinsk personell i statlige sykehus, med langt flere lovpålagte oppgaver enn i de private sykehusene, vil en effekt av den private veksten også være at de mister kompetanse og kapasitet til private sykehus6. I forhold til behandlingsmodell «3» og «4», har det vært påpekt at en effekt av den private veksten vil være at etterspørselen og betalingsevnen til pasientene i større grad vil styre hva medisinsk kompetanse vil brukes til, enn de medisinske kriteriene, slik at vi får problemer med å styre veksten i behandlingsvolumet7. I tillegg pekes det på at mange pasientgrupper ikke har råd til å velge de privatfinansierte behandlingstilbudene som private sykehus tilbyr8. Ser vi på eksternalitetene i sin helhet, ser vi at de positive eksternalitetene har mest med valgfriheten til pasienten å gjøre og en forventning om kortere ventetider, mens de negative handler om en forventning om redusert kapasitet i statlige sykehus, tyngre administrativ byrde for det offentlige, samt større ulikheter i sykehusbehandlingen. Momentene ovenfor refererer til offentlige utspill og handler om forventninger på nokså kort sikt – ett til to år. På litt lengre sikt – om 20 års tid – vil vi med dagens vekst se en omsetning blant de private sykehusene på over 10 milliarder NOK, noe som nærmer seg 10% av det offentlige sykehusbudsjettet. Med et intimt samarbeid om pasientløp, og med store pasientgrupper i alle de fire behandlingsmodellene, er det klart at kompleksiteten og den gjensidige avhengigheten mellom de statlige og private sykehusene vil vokse. Avhengigheten vil omfatte både kompetanse og kapasitet. Denne gjensidige avhengigheten utvikles mellom to sykehustyper som drives av veldig ulike insentiver. De private må sikre seg et overskudd under alle markedsforhold, samtidig som de trenger å vokse for å utnytte stordriftsfordeler. De statlige vil sitte igjen med de lovpålagte oppgavene og forsvare seg mot budsjettkutt i en situasjon der private sykehus tar markedsandeler og tapper dem for ressurser. Det mest overraskende når man ser veksten i private sykehus i et lengre tidsperspektiv, er at verken politikere eller fagpersonell ser ut til å forholde seg prinsipielt til veksten i private syke- hus. Hva slags sykehussektor vil vi ha? En der sykehustjenester hovedsakelig er offentlig styrt som «common pool goods», eller en som hovedsakelig styres som «private goods»? Ingen har foreslått noe tak på størrelsen til privat sektor her. Mange oppfatter kanskje at dette ikke er nødvendig siden man tenker at veksten i private sykehus er selvfinansiert. Men det er ikke riktig. For det første er utdanningen av medisinsk personell finansiert over offentlige budsjetter slik at enhver vekst i private sykehus vil avhenge av nyrekruttering av offentlig utdannede kandidater. For det andre vil veksten i private sykehus føre til tap av stordriftsfordeler og kompetansenivå i statlige sykehus som må kompenseres for at ikke lovpålagte statlige tilbud skal svekkes. Endelig består en stor del av veksten i privat sektor av kosmetiske behandlinger og andre inngrep som ikke prioriteres ved institusjoner som er pålagt å bruke rene medisinske kriterier. En vekst i private sykehus betyr dermed at flere spesialistleger og sykepleiere vil være belagt med oppgaver som statlige sykehus ikke har lov til å prioritere. REFERANSER Finans Norge (2016). Statistikk over antallet som har «behandlingsforsikring», dvs. forsikringer som dekker sykehusbehandling. Lastet ned 2. november. URL: https://www.finansnorge.no/contentassets/027d241ec922441a90bf894ccec28a53/statistikk---statistics/behandlingsforsikring---kritisk-sykdom-og-barneforsikring-30.06.2014.xls Helsenorge.no (2016). Informasjon om «Fritt behandlingsvalg». Lastet ned 2.11. 2016. URL: https://helsenorge.no/rettigheter/ fritt-behandlingsvalg/erstatter-og-utvider-fritt-sykehusvalg Lane, Jan Erik (1993). The Public Sector. Concepts, models and approaches. Newbury, California: SAGE Publicaitons Ltd. Ostrom, V., & Ostrom, E. (1977). Public Goods and Public Choices, i E. S. Savas (red.) Alternatives for delivering public services: towards improved performance (s. 7-49). Boulder, Westview Press.­ Proff.no (2016). Har informasjon ommorselskap, datterselskap og regnskapsopplysninger for selskaper registrert i Brønnøysundregistrene. URL: http://www.proff.no

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy