OVERLEGEN 4-2016 8 I Kvinnsland-utvalget har vurder- ingene vært ovenfra og ned; hvordan skal ansvar og oppgaver plasseres fra toppen og nedover i systemet. Hvilke følger har ulike løsninger for departement og minister. Med en slik tilnærming synes dagens organisering på mange områder hensiktsmessig. Betyr det at vi har en positiv utvikling av behandlingstilbudet til befolkningen, at sykehusene i dag er bedre i stand til å ivareta sine kjerneoppgaver? Kritikken mot dagens modell har blitt sterkere ettersom tiden har gått. En ny organisering bør bøte på svakhetene i dagens modell. Men det er like viktig å rette blikket fremover. Hvilken innretning vil ivareta pasientenes behov best i ti-årene som kommer? Et godt svar på oppdraget bør altså ivareta to sett av hensyn; å bøte på manglene i dagens system, og å utruste virksomheten for morgendagen. Noen utviklingstrekk Fra sytti-tallet frem til årtusenskiftet ble spesialisthelsetjenesten desentralisert ved oppbygging av regionssykehusene. Etter foretaksreformen har innsatsen i større grad vært rettet mot regional samordning av pasientbehandlingen, men også av IKT og annen infrastruktur. Avanserte behandlingstilbud utføres ikke lengre bare ved regionssykehus, og enkelte mindre sykehus har fått spesialiserte oppgaver, som fedmekirurgi ved sykehuset på Voss, protesekirurgi på Røros, og PCI i Arendal. Utviklingen etter årtusenskiftet har bedret samhandlingen i regionene, men også bragt med seg utilsiktede og lite hensiktsmessige effekter. Både lokalsamfunn, den øvrige helsetjeneste og ansatte i sykehusene savner kontakt og innflytelse på avgjørelsene som fattes i de øverste ledd. Makten har blitt sentralisert i de regionale helseforetakene, og mange virksomheter har begrenset handlingsrom og begrenset autonomi – stikk i strid med reformens intensjoner. Toppledelsen sitter fjernere fra oss alle. I 1999 var det to til tre ledernivå i de fleste norske sykehus. I 2012 var antallet doblet; 94 % av virksomhetene hadde fire til seks ledernivå. Endringene skyldes i stor grad at sykehusene ble slått sammen. Femti sykehus har blitt til tjue helseforetak. I vest og nord har de regionale helseforetakene fire underliggende enheter, i midt bare tre. Da blir det nødvendigvis lange linjer i foretakene. Hva bør endres? Norske sykehusleger har ulike oppfatninger om hvordan dagens organisering fungerer, og hva som eventuelt bør ORGANISERING AV SPESIALISTHELSETJENESTEN - bør vi tenke nedenfra og opp? At toppen av foretaks-hierarkiet er tilfreds med dagens innretning er ganske åpenbart. Men er det hensiktsmessig å betrakte sykehusene som utførende organ for de regionale helseforetakene og politiske bestillinger? Hvordan tar det seg ut dersom vi gjør slik helseministeren har bedt om: ser det fra pasientens ståsted? I et omvendt perspektiv, med utgangspunkt i møtet mellom pasienten og behandlerne, ser virkeligheten kanskje annerledes ut. Kan det gi viktige signaler når vi skal organisere virksomhetene? Av Hanne Thürmer og Christian Grimsgaard Helseforetakenes interne organisering og ledelse INTORG 2012, Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo HERO 2013 ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy