OVERLEGEN 4-2016 9 endres. Men et stort flertall angir to hovedproblemer; fravær av stedlig ledelse, og for lange beslutningslinjer. En endret organisering bør bøte på dette. Og hva blir de viktigste utfordringene i ti-årene som kommer? Vi skal ivareta flere eldre med flere sykdommer. En desentralisert spesialisthelsetjeneste må settes i stand til å få til bedre samhandling med kommuner og fastleger. Da må den lokale virksomhetsledelsen ha myndighet og arenaer for å utvikle tjenestetilbudet. Samhandlingene fungerer for dårlig i dag. Det er på dette feltet vi har mest ugjort. Både svakhetene ved dagens organisering og behovene fremover peker i samme retning. Vi trenger ledelse som står nærmere virksomheten og dem vi skal samarbeide med. Vi trenger ledere på de enkelte sykehusene. Foretaksoverbygningen som omslutter de fleste sykehusene i dag bør fjernes, og lokal ledelse styrkes. Da vil vi som skal behandle pasientene ha ledere som i større grad enn i dag har en fot i virksomheten de leder, og som har reell myndighet til å utvikle virksomheten. Hvis dagens tjue foretak deles til om lag førti selvstendige enheter er det åpenbart at vi trenger regionale overbygg. Alle kan ikke rapportere direkte til departementet. Kanskje bør nord videreføres i dagens form. Helse vest kan deles i to, med Stavanger og Bergen i hver sin region, og Sunnmøre kanskje flyttes fra midt til Bergens-regionen. Helse Sør-øst kan deles opp, i tre, eller tilsvarende dagens sykehusområder, og hovedstaden kan bli egen region. Med flere mindre regioner må enkelte av oppgavene som i dag ligger i de regionale helseforetakene løftes til et nasjonalt nivå, og direktoratets fagoppgaver bør styrkes. Sykehus og region-reform Sett nedenfra kan 40 sykehusenheter og om lag 10 regioner virke fornuftig, med kortere linjer og økt handlingsrom hos lederne lokalt. Hvordan ser dette ut betraktet fra oven? Sletts ikke så verst, sett i sammenheng med den pågående region-reformen. Hvis dagens fylkeskommuner skal erstattes av om lag ti folkevalgte regioner kan det være hensiktsmessig at også helsetjenestene inngikk på en eller annen måte. Kanskje kunne til og med oppdeling i nye helse- regioner sette retningen for region- reformen? Og på sikt kunne også andre helsetjener organiseres inn under regionene. Vi ville da bevege oss mot et felles nivå for hele helsetjenesten. På mange måter har dagens regionale helseforetak gjennomført sine regionale oppgaver, nå bør det lokale og det nasjonale nivået styrkes. Kvinnsland-utvalget har imidlertid ikke valgt å utrede en slik løsning. At flere regioner med en slik oppdeling ikke vil ha sitt eget regionssykehus blitt oppfattet som problematisk. En ser for seg stadige diskusjoner om regninger for pasientbehandling utenfor egen region. De siste årene har det imidlertid skjedd en betydelig utvikling i retning av enklere oppgjørsformer mellom sykehusene, og problemet vil være mindre enn da sykehusene lå under fylkeskommunene eller slik det var helt i starten av foretaksreformen. Et nasjonalt beregningsutvalg kan fastsette grunnlag for oppgjør. Hovedinnvendingen mot flere regioner har imidlertid vært at regioner uten regionssykehus ikke vil være i stand til å ivareta «sørge-for ansvaret». Om dette er en vektig innvending er høyst diskutabelt. Dette lar seg løse i andre land, og før foretaksorganiseringen ble «sørge-for» ansvaret ivaretatt av fylkeskommunene. Å tviholde på regionssykehusenes rolle ikke skal endres i tiden fremover er kanskje uklokt. Departementet ser allerede for seg en ytterligere desentralisering av regionale funksjoner. I Nasjonal Helse- og sykehusplan er det anført at direktoratet fremover skal fordele regionale funksjoner, og at disse skal legges 8 til 10 steder i landet. Flere av oss som har sittet i Kvinnsland- utvalget skulle nok ønsket et enda mer åpent mandat, hvor det var mulig også å utrede forvaltningsorganisering. Etter manges syn er ikke statsforetak en egnet form. Men for å oppfylle departementets bestilling om fortsatt foretaksorganisering må det altså plasseres et styre enten på sykehusene, eller på et regionalt nivå. Umiddelbart virker det mest hensiktsmessig at sykehusene beholder styrene, og de regionale nivå blir forvaltningsenheter, kanskje som universitetene i første omgang, og senere med folkevalgt styring. At Kvinnsland-utvalget ikke peker mot et av de mest opplagte løsningsforslagene bør ikke hindre oss i å diskutere en slik mulighet. •
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy