›› Hvis vi spoler litt tilbake i tid leverte Helsedirektoratet (Hdir) rapporten «Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialiststruktur og innhold» 30. november 2014. Rapporten var utarbeidet på oppdrag fra Helse og omsorgsdepartementet og den skapte mye bekymring i Legeforeningen. Bekymringen var knyttet til både innholdet og til Legeforeningens manglende rolle i ny spesialitetsstruktur. Siden den gang har mye skjedd og mange artikler er skrevet. Spesialistforskriften ble publisert 09.12.16. Turnustjenesten er lagt ned. Første kull LIS-1 begynte i ny spesialist- utdanning 1. September i år. Den nye spesialistutdanningen medfører store endringer i utdanning av spesialister. Strukturen skiller seg fra dagens ordning, med en tredeling av spesialistutdanningen: Del 1 tilsvarer det som til er felles for alle fag og inkluderer et år på sykehus og 6 måneder i kommunehelsetjenesten, del 2 er en felles del for henholdsvis kirurgiske og medisinske fag, mens del 3 er den fagspesifikke delen av utdanningen innen hver enkelt spesialitet. For spesialiteter utenom de kirurgiske og medisinske spesialitetene, går man direkte fra del 1 til del 3. Den største endringer ligger nok allikevel ikke i strukturen, men heller i kompetansevurderingen som ligger til grunn i ny ordning. Prosedyrekrav og tid erstattes med læringsmål, som angir hva en legespesialist skal kunne, forstå og være i stand til å utføre. I tillegg foreslås det hvordan læringsmålene skal oppnås (læringsaktiviteter) og hvordan det skal vurderes om et læringsmål er oppnådd (metode for kompe- tansevurdering). Læringsaktivitetene inkluderer både klinisk arbeid og tjeneste under supervisjon, veiledning, teoretisk undervisning (for eksempel kurs og internundervisning) og selvstudium. Det er viktig påpeke at læringsaktivitetene ikke forskriftsfestes i ny ordning, og hver HF kan selv velge hvilke læringsaktiviteter de mener er nødvendige for å oppnå læringsmål. Det legges vekt på mer tid til veiledning, både en til en og i grupper, læring ved bruk av simulering, og ikke minst er det utarbeidet kompetansemoduler som går parallelt med faglig utdanning. Kompetansemodulene er felles for alle spesialiteter og omhandler tema som brukermedvirkning, tverrfaglig samarbeid, forskningsforståelse, og etikk. Endringene i utdanningens innhold og utforming vil utvilsomt få store konsekvenser, særlig for legebemanningsbehov, og dermed for hele sykehusdriften. Endringene vil kreve mer tid ute av daglig drift for LIS og mer bruk av overlegenes tid til veiledning. Det er ikke satt av midler til omlegging av utdanningen, og ikke lempet på krav om effektivitet i drift. Hvordan dette skal gå opp i en klinisk hverdag er usikkert, og Ylf er bekymret for at utdanningen blir en salderingspost. Allerede i dag prioriteres tid til utdanning og faglig fordypning ned i møte med krav om effektiv drift i spesialiseringsperioden, på tross av obligatoriske læringsaktiviteter. Prosedyrekrav er på mange steder det eneste midlet leger i spesialisering har for å sikres tid til utdanning og når disse faller bort er vi avhengig av at arbeidsgiver fokuserer på og prioriterer tid til utdanning. Det synes som om myndighetene har lyttet til en del av Legeforeningens innspill, da Helseforetakene har blitt anbefalt å videreføre læringsaktiviteter som fungerer godt i dag og koble eksisterende læringsaktiviteter til vedtatte læringsmål. Det har også kommet innspill om at dagens kurs vil videreføres, i alle fall inntil videre. Sammenlignet med rapporten fra 2014 har vi allikevel kommet langt. Spesialistkomiteenes rolle er forskrifts- festet og samarbeidsarenaer er etablert. Etter forskriften har Helsedirektoratet ansvaret for å beslutte læringsmål i ny spesialistutdanning for leger. Helsedirektoratet har i samarbeid med spesialitetskomiteene for hver enkelt av de 44 medisinske spesialitetene utviklet forslag til læringsmål for del 2 og del 3. Dette har vært hard arbeid. Spesialistkomiteene har jobbet på spreng på fritiden for å levere læringsmål i alle spesialiteter med korte tidsfrister. Fagpersoner i spesialistkomiteene har kjempet hardt for å sikre at faglige hensyn ikke tilsidesettes og talt med klar stemme. De fortjener takknemlighet fra fremtidens overleger. • Ny spesialistutdanning for leger: Veien dit, og tilbake igjen… De siste årene har det pågått et stort arbeid fra både Legeforeningen og myndighetene for å endre innhold og organisering av spesialitetsutdanningen i Norge. I korte trekk var lang tid til ferdig spesialitet – gjennomsnittlig 9 år – og samtidig spesialistmangel innen mange fagfelt bakgrunnen for endringsønsket. Av Kristin Kornelia Utne, nestleder i Yngre legers forening OVERLEGEN 4-2017 25
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy