OVERLEGEN 4-2017 49 Klart jeg er spent på hvordan dette mottas. Jeg vil ikke såre noen. Jeg vil ikke tråkke de overlevende og etterlatte på tærne. Jeg har prøvd å gjøre alt så respektfullt jeg kan, gjøre alt for at det ikke skal virke spekulativt. Boken beskrives som en generasjonsroman. Hva er det som fascinerer deg ved generasjoner? Det er alltid vanskelig å sette en presis merkelapp på en fortelling. Min roman vil jeg karakterisere både som en generasjons- og oppvekstroman. Hovedpersonen Thomas Nordvik føler seg skyldig i en yngre gutts død. De har lekt på jernbanelinja. Far hans, leder av det lokale arbeiderlaget og fagforenings- boss, kjører toget. Denne hendelsen forandrer alt for familien. I min roman er det tre generasjoner arbeiderpartifolk, far til Thomas, Thomas som er aktiv AUFer i kretsen rundt Trond Giske, og datteren Tuva som er på Utøya 22. juli 2011. Relasjonen mellom foreldre og barn er kanskje den viktigste av alle relasjoner. Den er sentral i alle menneskers liv. Det er klart det er masse litterært stoff i det. Du kan spørre en hvilken som helst allmennlege: Hva er fascinerende med generasjoner – de vil antakelig holde et lite foredrag for deg. Mange kjente fortellinger er generasjonsfortellinger, selv om man kanskje ikke tenker på dem som det. Eksempler på det er Gudfaren-filmene og Star Wars. Er det noe selvbiografisk å spore? Virkelighetslitteratur er i vinden nå. Min bok er jo ikke det. Det er heller ikke en nøkkelroman – en slik bok der forfatteren omskriver eget liv og fyller det med selvbiografiske elementer. Samtidig tror jeg det alltid vil være slik at litterær fiksjon er noe som i bunn og grunn bygger på forfatterens tankeverden. Man bygger inn ting man har lest, sett på filmer, serier, på TV, historier man har hørt, egne opplevelser, og så videre. Alt dette er råstoff for å skape en fortelling. Romanen er lagt til et miljø som ligner, men ikke er helt likt stedet der jeg vokste opp. Familien som beskrives er veldig forskjellig den familien jeg vokste opp i. Samtidig kan jeg ikke unngå at det jeg skriver sier noe om hva jeg tenker, og dermed noe om hvem jeg er. Iron Maiden er også en rød tråd her. Hva slags forhold har du til dem? Hovedpersonen i romanen er svært flink til å synge, og drømmer om å bli vokalist i et stort heavy metal band. Iron Maiden er favorittbandet hans. I romanen dikter jeg fritt rundt en høyst reell historisk hendelse. Vokalisten i Iron Maiden sluttet i 1993, og det innledet rockehistoriens kanskje mest omfattende talentjakt: Jakten på Bruce Dickinsons etterfølger. Mitt eget forhold til Iron Maiden: Et av mange heavy metal band som jeg likte godt da jeg vokste opp på 80-tallet. Jeg har nok utstyrt hovedpersonen med en musikk- smak som ligner den jeg selv hadde. Hardrock og heavy metal var mainstream musikk på 80-tallet. Det var spektakulære frisyrer, kostymer og glamour. Tidlig på nittitallet forsvant nærmest musikksjangeren. IronMaiden og Metallica er eksempler på to band som overlevde, og fortsatte å være store. Men i hovedsak er Iron Maiden med i romanen fordi det passet godt inn i fortellingens struktur og plott. Så var det dette med tid. Du er overlege, sitter i styret i Overlegeforeningen, og har en hektisk arbeidshverdag. Når skriver du? Jeg tror det viktigste for meg ligger i å skrive litt om gangen, men gjøre det ofte. En halvtime på kvelden – kanskje det gir fem setninger. På ei uke blir det ei side. På et år femti. Jeg begynte å skrive på de første elementene av fortellingen i 2010. Etter Utøya-tragedien ble det klart for meg hvordan fortellingen burde være. Ellers skriver jeg ikke en fortelling fra start til slutt. Kanskje jeg begynner å skrive på noe som viser seg å havne langt ut i fortellingen. Slutten av boka skrev jeg et førsteutkast til ganske tidlig. Jeg trenger noenmerkesteiner i fortellingen. Jeg må vite hvor jeg skal. Gjør jeg det slik, er det lettere å kunne bruke lang tid. Det er vel det egentlige svaret på spørsmålet – skrive litt om gangen jamt og trutt over mange år. Da blir det til slutt en roman. Dette er din debutroman. Hvordan er det egentlig å kalle seg forfatter? Jeg er jo først og fremst lege. Det er det jeg lever av. Det er yrkesidentiteten min. Jeg har skrevet i mange år. Jeg har i grunnen skrevet helt siden jeg var barn. Nå gir jeg ut bok og det synes jeg er morsomt. Det er et synlig resultat av alle timene jeg har brukt på dette. Sam- tidig har jeg ikke skrevet for å plage meg selv. Jeg liker det jo. Det er hobby som andre hobbyer. Noen binder fluer, andre går på jakt, driver med musikk, håndarbeid, friluftsliv, ser på TV og alt mulig annet. Jeg skriver. I den store sammenhengen er det kanskje ikke så viktig om det ender opp med et konkret resultat som en bok er, så lenge jeg har glede av prosessen. Men for all del: Jeg synes det er kjempemorsomt å få gitt ut en roman. Vet ikke helt hva som skal til for å kalle seg forfatter. Forfatterforeningens definisjon av forfatter er en skribent som har gitt ut to verk av litterær kvalitet. Etter den definisjonen er jeg jo ikke forfatter. Men det høres jo bra ut da: lege og forfatter – jeg får snike meg til forfattertittelen. Hvilke forventninger har du nå som boken er ute i eteren? Jeg er godt fornøyd hvis noen leser boka og liker den. Det trenger ikke være så mange. De fleste debutromaner selger elendig. Det viktigste for meg er at jeg har klart et personlig mål: Å få utgitt ei bok. En bok er ute, er det slik at du allerede går med nye prosjekter i tankene? Jeg skriver som sagt litt hele tiden. Jeg pusler med tekster i flere sjangre: Tekster for barn, noveller og jeg prøver også å skrive tekster i sjangeren fantasy/ science fiction. Om det blir bøker av det vet jeg ikke. Når det er sagt, så skal jo bok nummer to være den store bøygen. Halvparten av alle debutanter kommer aldri med bok nummer to. Hvis bok nummer én egentlig er en selvbiografi fordekt som fiksjon – så kanskje det skorter med stoff til bok nummer to? •
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy