OVERLEGEN 4-2017 5 ›› Det vil si, vi pludrer om det vi fyller tiden med - hvor lenge det er til noe eller siden sist, hvor fort tiden går, eller hvordan sekundene kan slepe seg av gårde - vi snakker om ferier og avspasering og køkultur og matvare- handling og rushtrafikk og bilkjøring og matlaging og hvordan det er å bli eldre eller hvordan det var å være ung. Vi tar oss tid og vi sparer tid, og lengter litt tilbake til før i tiden eller drømmer oss inn i fremtiden. Men tiden er relativ. Det er derfor vi i det hele tatt er i stand til å snakke om den, tror jeg. Eller orker. Vi opplever den forskjellig, og det fins jo forskjell på tid - dårlig tid, kjenner vi alle, og drømmer innerst inne om kvalitetstid. Dårlig tid, å løpe fra det ene til det andre, er i ferd med å bli lavstatus. Eliten prioriterer familie og venner, sitter ikke og sjekker mailen på trikken eller i bilen, men kobler seg av i ovale weekender med langsom mat og dype samtaler, hva nå enn det er for noe - det er oppmerksomt nærvær som gjelder, lære av dyrene, ikke flakking med blikk og telefoner og personsøkere som vibrerer lydløst i innerlommer, krysspress og småløping mellom møter er blitt ustilig. Men det merkelige er at jo mer tid du har, desto dårligere tid får du. Eldre mennesker, gjerne med én fot i graven, tar seg veldig god tid, prater og prater og legger beslag på tiden din. Yngre derimot, er hele tiden på farten, vekk fra alle eldre. Det som kjennetegner mennesker med dårlig tid, er pussig nok at de rekker mye. Samtidig skulle de ønske at de rakk mer. Jeg har aldri møtt noen som føler at de har akkurat passe nok med tid. Tiden er hele tiden et problem - allerede som liten begynner voksne å ta tiden på deg, og av en eller annen grunn lar du deg lure til å sprinte ned i kjellere og ut i postkasser eller bort i butikken og tilbake igjen, uten å avsløre at sluttiden bare er jug de voksne finner på i farten - det ble nøyaktig 137 sekunder, sier de, og du er fornøyd, uten egentlig å ha noe å sammenlikne med - man benchmarker ikke som syvåring, det er noe man blir utsatt for senere, når noen premissleverandører ønsker å se hva du får ut av tiden som bare går og går. En god venn av meg har alltid vært flink til å prioritere. Hver helg har han dratt på turer med barna, i skog og mark, i kano, på sykkelferier, tindbestigning, klatrevegger, teatersport, kor, korps, interrail - han har kort sagt vært irriterende flink til å prioritere de tingene som er viktige i livet; familie, høytlesning, fingermaling, trolldeig og kvalitetstid i huet og ræva. Når han en sjelden gang lar seg lokke ut for en kaffe eller pils, kan han ikke brukes til annet enn å produsere skyldfølelse hos resten av gutta. Jeg har i grunnen tenkt at han lever det perfekt balanserte liv, at var det én som kunne legge seg ned og dø, vel vitende om at han hadde gjort alt det riktige og vært så inn i helvetes tilstede i hvert sekund av kvalitetstidslivet sitt, så var det ham. Hva skulle du ønske du hadde gjort annerledes i livet, spurte jeg ham en gang, nærmest for å få tiden til å gå, og det var da han så på meg med triste øyne og sa at han så gjerne skulle vært mer sammen med barna. Så der har du det; kvalitetstid er som heroin - etter en stund slutter den å virke. Jo mer kvalitetstid du har, desto dårligere samvittighet får du. Jeg dømmer utfra et veldig svakt empirisk grunnlag, det vet jeg, men er det ikke frydefull tanke, dette at de som er flinkest til å gjøre de riktige greiene med pølser på spidd og pinnebrød og kanodritt, de plages av skyldfølelse de også, kanskje til og med i større grad enn oss andre stressa unnasluntrere. Mulig de mangler vår evne til å gi helt faen? Kan hende det beste du gjør for mentalhygienen din er å prokrastinere, fortrenge eller være så travel at du blir så nummen og stressa og ikke merker noe som helst og lar deg plage av skyldfølelsen? Kanskje det kommer noe som representerer det motsatte av mindfullness? Mindlessness? En teknikk som hjelper oss å kvitte oss med det fordømte nuet, disse slitsomme øyeblikkene fullt av nærvær og skyldfølelsen du får ved ha tid til å gruble på om du ikke kunne vært enda mer nærværende? Ja, la oss lære av dyrene, da. De blåser i oppmerksomt nærvær, men svinser rundt uten mobil, klokke eller selvhjelpsbøker til de faller utfor en skrent, blir kjørt ned på E6 eller henger på en krok hos Gilde. • Av Arne Berggren, forfatter og tv-produsent Det er ikke mye erfaring vi mennesker har til felles, om man ser bort fra været og tiden. Derfor snakker vi knapt om annet, uten at vi egentlig merker det. Ta tiden på meg
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy