OVERLEGEN 4-2017 6 For å forstå alvoret i kampen som har vært kjempet, må man gå tilbake til en vesentlig side ved konfliktens opphav. Det dreier seg om mer enn bare de siste års forsøk på å innføre individuelle planer («kalenderplaner»). Et sentralt utgangspunkt er de ansattes eskalerende opplevelse over flere år, uansett yrkesbakgrunn i sykehusene, av å bli drevet fra skanse til skanse, undergitt arbeidsgivers sterke tro på at styringsretten trumfer alt. Ansatte er mer blitt brikker, til dels styrt av noen som ikke godt nok kjenner den kliniske hverdagen. Motviljen, utryggheten og belastningen har steget, og på mange måter har frustrasjoner fått bre om seg hos både klinikere og ledere. Opplevelsen av mangel på likeverdighet i partsforholdet og nødvendig innflytelse over arbeidstidsplanleggingen var tema i 2014-forhandlingene. Da var vi millimetere fra brudd og streik, men i tolvte time fikk vi en enighet. Videre skulle vi se om partsforholdet kunne utvikles til det bedre både sentralt og lokalt fram til 2016-oppgjøret. Så gikk det som det gikk. Arbeidstidsplanleggingen ble pushet ytterligere et hakk, og innflytelsen ble heller redusert. Ja, slik at vi ikke en gang skulle få ha nødvendig innflytelse over de vide unntakene Legeforeningen en gang ga, DOMMEN – et viktig skritt på veien Seieren i Arbeidsretten er ikke bare en merkestein i kampen for godt kollektivt vern, men også en ny mulighet for partsforholdet. Retten satte en grense, men kom ikke med løsningen. Mye eller lite gjenstår, avhengig av hva partene gjør før en eventuell ny behandling i Rikslønnsnemnda. ›› Av Jon Helle, leder Overlegeforeningen Sentrale punkter i Arbeidsrettens dom:
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy