OVERLEGEN 4-2018 27 Kjekshus, Bernstrøm, Dahl, & Lorentzen, 2014). En antagelse som er viktig i denne sammenhengen er at arbeidstakere kan tåle høy arbeidsbelastning når de samtidig har høy egenkontroll (autonomi) (Karasek, 1979; Karasek & Theorell, 1990). Vi trenger flere studier som analyserer komplekse sammenheng særligmellomkrav, støtte og egenkontroll (autonomi) i arbeidssituasjonen til leger. Tidligere studier av legers arbeidsforhold Legeforeningens forskningsinstitutt, eller Legeforskningsinstituttet som det nå heter, har lang tradisjon med å kartlegge legenes arbeidsforhold. Den mest kjente undersøkelsen er «Legekårsundersøkelsen» som ble startet opp av Olaf G. Aasland, Erik Falkum og Wenche Hvitmyhr i 1992 (Andersen, 2012). Legekårsundersøkelsen bestod av et omfattende paneldatasett herunder et referansepanel på 2000 leger fra et representativt utvalg og et panel med alle medisinerstudenter i 1994. Disse gruppene ble fulgt med gjentatte undersøkelser hvert annet år. I de over 20 årene som legekårsundersøkelsen ble fulgt opp resulterte dette i 11 doktorgrader og opp mot 300 artikler (Andersen, 2012). Hovedkonklusjonen fra denne forskningsgruppen er at legenes kår generelt er blitt bedre (Aasland og Nylenna 2010). Kritikken mot denne forskningen har vært at den ikke har vært rettet innmot å fange opp endringer i rammebetingelser og at den får en slagside fordi det er et aldrende panel som blir fulgt. Spørsmålet er hvordan det egentlig er å være fersk sykehusspesialist i dag i forhold til hvordan det var i 1994? Dette svarer ikke undersøkelsen på utover at leger blir mer for- nøyd med årene. Legekårsundersøkelsen dekker likevel en rekke temaer og har bidratt til en omfattende og bred diskusjon om legers arbeidsvilkår som det er verdt å trekke inn i debatten. Et gjentagende spørsmål som opptar alle leger er om de får nok tid til pasienter og en trend som oppleves er at administrative oppgaver spiser stadig mer av legenes tid. Dette er trukket frem i legekårsundersøkelsen (Rosta & Aasland, 2016) og er blitt kartlagt tidligere i en rekke studier (Kjekshus, Bjørngaard, & Johnsen, 1999; Røhme & Kjekshus, 2001). Den viktigste, men kanskje selvsagte, erkjennelsen i disse studiene er at det er svært ulikt hvordan sykehusleger jobber avhengig av spesialitet og type sykehus. Hverdagen til en anestesiolog eller gynekolog på et stort sykehus er mer hektisk og akutt enn hverdagen til en geriatriker på et lite sykehus. Og omfanget av pasientadministrative oppgaver og andre administrative oppgaver varierer mellom sykehus og spesialitet. Men trenden er at administrative oppgaver er økende, særlig blant sykehusleger. Samtidig forklares dette med at antall sykehusleger har økt betydelig fra 1994 til 2014 i forhold til annet personell (Rosta & Aasland, 2016). Hva viser sykehusenes medarbeiderundersøkelser? En annen kilde til kunnskap om legers arbeidsforhold er sykehusenes medarbeiderundersøkelser. En hovedhensikt med de årlige medarbeiderundersøkelsene som alle sykehus er pålagt er å kunne følge med i utviklingen til enheters arbeidsmiljø. Det gir den enkelte enhet et referansepunkt både med å kunne sammenligne seg med seg selv år etter år, men også å kunne sammenligne sin egen skår med skåren totalt sett for alle sykehus. Medarbeiderundersøkelsen har primært fokus på den enkelte enhet og ikke på forskjeller mellom de ulike yrkesgrupper, men det lar seg gjøre å ta ut yrkesspesifikke rapporter i medarbeiderundersøkelsene basert på respondentenes egne oppgitte yrkesbakgrunn. Slike rapporter ble tatt ut ved Oslo universitetssykehus i 2015, 2016 og 2018, da på foretaksnivå. Funn fra disse rapportene viser en trend med høyt motiverte leger som opplever høy pasientsikkerhet men som samtidig opplever høy arbeidsbelastning, ikke tilstrekkelig med ressurser og lav medvirkning (N=1461 av 2469 i 2018). Forskere og leger er noe mer motiverte enn andre yrkesgrupper, men gjennom- gående er ansatte på sykehus høyt motiverte. Legene skiller seg ut ved i større grad å oppleve å måtte utføre arbeidsoppgaver uten tilstrekkelig ressurser og med stor arbeidsbelastning. Resultatene fra 2015, 2016 og 2018 viser også at legene er mer motiverte i 2018 sammenlignet med tidligere år. Det er ingen signifikant forskjell i opplevd medbestemmelse fra 2015 til 2018. Undersøkelsene er ikke direkte sammenlignbare når det gjelder arbeidsbelastning fordi spørsmålsformuleringene er noe endret i de tre under- søkelsene men viser samme trend med høy opplevd arbeidsbelastning både i 2015, 2016 og 2018. Hovedfunn fra Rambøll-rapporten «Sykehuslegers arbeidsforhold 2018» I store trekk er ikke undersøkelsen til Rambøll Management Consulting radikalt annerledes enn medarbeiderundersøkelsene og flere av de samme spørsmålene går igjen, som medbestemmelse, autonomi, åpenhet, samarbeid og organisatoriske rammer. Likevel har Rambøll-undersøkelsen noen spennende nye perspektiver knyttet til fremtidsoptimisme og ambassadørvilje. Sykehuslegene skårer spesielt høyt på engasjement, samarbeid, motivasjon, faglig utvikling, pasientenes behov og helsetilbudet. De skårer spesielt lavt på arbeidsbelastning og medvirkning. Denne trenden kjenner vi igjen fra sykehusenes medarbeiderundersøkelse. Utfordringen med undersøkelsen er å vite hva som er høy eller lav skår og kunne forstå hva de rapporterte skårene forteller oss om arbeidshverdagen i kontekst. Rambøll-undersøkelsen gir ingen sammenligningsgrunnlag fra tidligere år eller tilstrekkelig grunnlag for å sammenligne opp mot andre yrkesgrupper. Rambøll har gjennomført en «benchmarking» mot det de sier er et gjennom- snitt av norske arbeidstakere, men det fremkommer ikke hvem dette er eller hvor mange som inngår i denne undersøkelsen. Det synes som det bare er enkelte spørsmål som blir trukket frem som viser at sykehuslegene rapporterer høyere arbeidspress og lavere autonomi enn gjennomsnitt av norsk arbeidsliv. Spesielt variabelen Medbestemmelse hadde vært spennende å sett opp mot resten av arbeidslivet, men blir ikke SYKEHUSLEGERS ARBEIDSFORHOLD 2018
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy