ORDET ER FRITT I Dagsnytt 18, mars 2018, beskrev Simon Malkenes en klassetime i Osloskolen, med alle dens avbrytelser, frekkheter, konflikter og utfordringer. Vi som hørte innlegget forsto at dette er sprengstoff. Malkenes ytringsfrihet ble tema, og debatten tvang Osloskolens administrasjon, toppbyråkrati og politikere til en real oppvask. Jeg klør i fingrene etter å kopiere strategien og håper på oppmerksomhet og avisforsider om legenes kår. Så la meg fortelle om en time i gynekologisk poliklinikk. Pasientopplysningene er realistiske, men fiktive, oppgavene og tidsaksen er en sann gjengivelse av en mandag i august. Jeg møter til min faste poliklinikk hvor en medisinstudent venter. Vi hilser, jeg gir en kort instruks, det blir ikke tid til å utdype eller forklare dagens sjeldne diagnoser. Klokken er allerede 09.02, vi må komme i gang. En halv time per kvinne burde være rikelig. Dessverre! Første pasient er 17 år og har reist fra en annen del av landet. Den lange henvisningen har jeg lest på fritiden, diagnosen er uklar, men jeg har en mistanke. Det tar tid å nøste opp anamnesen som omhandler kjønnsidentitet og intime detaljer. Det er første gang jeg treffer kvinnen så her gjelder det å bygge tillit. Det banker på døren. «Kan du hjelpe en LIS med en vanskelig pasient?» spør sykepleier. Egentlig ikke. Synd å avbryte en god dialog med en sårbar 17 åring. De andre overlegene opererer og min LIS kollega er helt fersk i faget. Jeg sier «selvsagt», og ber pasienten om lov til å avbryte. I rommet ved siden av ligger en eldre dame med kompleks sykehistorie og Er leger immune mot angst? Det var en vanlig arbeidsdag på sykehuset, hvor man ikke kan ha en rigid agenda for dagen, hvor man må gjøre vurderinger og prioritering hele tiden. Jeg hadde bare noen få minutter til å forberede meg før en lege i spesialisering skulle komme til en ny veilednings- time i kognitiv terapi. Jeg var bekymret og tenkte jeg ikke rekker å komme presis pga. jobbpresset. Plutselig oppdaget jeg at hendene begynte å svette og hjertet slo fortere. Gjennom hodet kom og gikk mange katastrofetanker som «jeg er så sliten at jeg ikke kommer til å være i stand til å konsentrere meg om den timen, jeg husker ikke hva vi snakket om i forrige uken og hva hjemmeleksene som min kandidat skulle jobbe med til i dag var...» Jeg løp rundt fra en til annen pasient hele dagen, og nå er det bare noen få minutter før klokka slår 14:00, og jeg er redd for at jeg ikke har forberedt meg til veiledning. Jeg prøvde, best som jeg kunne, å slutte med å innstille grublinger, sortere tankene, og overta kontroll over bekymringene. Legen i spesialisering kom inn, satte seg i sin vanlige plass, og jeg måtte bare spørre henne: «Hvor mye angst føler du nå?» «80/100» fikk jeg uvilkårlig et svar, og så fortsette hun med å forklare at hun hadde så mye å gjøre i hele denne uken, og at hun ikke hadde tid til å forberede seg til timen med meg. Dagstemaet var, naturlig nok, angst. Angst har mange ansikter, og angstlidelse er svært utbredt. Befolkningsundersøkelse tyder på at hver fjerde til femte person i befolkningen opplever en angstlidelse i løpet av livet, mens mer enn hver tiende person til enhver tid har en angstlidelse. I tillegg til ›› ›› «En Malkenes for sykehusene» Av Agnethe Lund, overlege / PhD stipendiat, Haukeland universitetssjukehus Hei Dagsnytt 18. Dette er beskrivelsen av en legetime, helt uten filter. Jeg tar en Malkenes og lar det står til. Av Lola Veljovic, spesialist i psykiatri, Sykehuset i Vestfold HF OVERLEGEN 4-2018 56
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy