ORDET ER FRITT beina i været. Jeg har ikke kjennskap til henne fra før. Hun har ventet i 5 minutter og jeg beklager med en forsiktig spøk om hvordan det er å ligge i en gyn.benk og «slappe av». Egentlig er stemningen spent, det er mistanke om nyoppdaget kreft. Jeg hjelper LIS med prøvetakning, ser pasienten i øynene og sier; «Lykke til. Min kollega vil fortelle deg hva som skal skje videre». I virkeligheten vet jeg at dette er vanskelig for den nyansatte legen. Men jeg skisserer fort hva hun skal si og vet heldigvis at hun er flink og empatisk. Før jeg rekker å gå ut, piper callingen. «Kan du hjelpe LIS nede i gangen?» Jeg sier ja, husker jo hvordan det var å være assistentlege. Et par jeg ikke er forberedt på å møte, opplever sin tredje spontanabort, de er fortvilet. Min kollega har gjort et uvanlig funn og jeg må bruke noe tid på ultralydundersøkelse. Samtidig prater jeg med kvinnen som har mange spørsmål og bekymringer. Hun trenger svar fra en erfaren lege og det kan jeg godt forstå. Men jeg må være kjapp. Jeg gir LIS noen tips, tar kvinnen i hånden og sier at prognosen er god. Så går jeg tilbake til min egen pasient som har ventet i 9 minutter. «OK, hvor var vi? Nå er det du som har min oppmerksomhet» sier jeg til pasienten, og kanskje like mye til meg selv. Kvinnen gruer seg, men ønsker at det utføres GU i dag. Vi går sakte frem. Planen er egentlig at studenten skal undersøke, det blir det ikke tid til. Under påkledning er jeg effektiv og taster inn blodprøver. DIPS spør; «det finnes hasteoppgaver blant dine arbeidsoppgaver, vil du se disse?». Nei og atter NEI. Spørsmålet er til daglig irritasjon. Så piper callingen igjen. «Det er ekspedisjonen, kan du svare en lege utenfra? Vi fikk ikke tak i noen andre.» Ok. Nok en ny problemstilling som krever min vurdering. Det tar 3 minutter. Foran meg sitter en mor og datter som i ventetiden har begynt å fikle med telefoner. De skal ha informasjon om en tilstand med store konsekvenser, som at pasienten er infertil. Jeg tegner og forklarer, gjentar, svarer på spørsmål. Begge tar til tårene. «Er det noe mer dere lurer på?» Har egentlig ikke tid til å svare, men det beste er å få frem alle bekymringer. Dette har vi lært på kommunikasjonskurs, men å sjonglere 4 pasienthistorier i løpet av en konsulta- sjon lærte vi aldri. Jeg ligger 15 minutter etter skjema i det pasienten går ut. Journalnotatet må skrives seinere, en lang sykehistorie har jeg ikke tid til nå. Så skal jeg kode, planlegge oppfølging, signere resept, henvise til MR og hente opp neste pasient. Dårlige IT-verktøy gjør ikke jobben lettere. Og husk registrering for forskning, det er viktig på et universitetssykehus. Studenten skal lære, LIS skal ha veiledning, jeg skal være faglig oppdatert, forberede meg og dokumentere. Men når? Stresset preger meg på jobb og privat. Ikke minst må det påvirke risiko for feil og pasientens opplevelse av timen. 20 minutter forsinket tar jeg inn neste pasient. Også hun med en sjelden tilstand, behov for ekspertvurdering, empati og tid til spørsmål. Arbeidsdagen er så vidt i gang. Bladet Overlegen er selvsagt et dårlig egnet medium for denne historien, vi er vel alle i samme båt. Og jeg vil ikke være med på å male et negativt bilde av eget yrke. Jobben min er jeg svært glad i. Men å gjøre somMalkenes handler om å beskrive situasjonen slik den er. Den taler for seg selv, den burde være sprengstoff. Slik kan vi ikke ha det! Simon Malkenes fikk Fritt Ords Honnør og Skjervheimprisen fordi han turte å si fra. I november gir han ut bok. Jeg sitter klar Dagsnytt 18, dersom dere vil høre om hverdagen for pasienter og leger i norske sykehus. • OVERLEGEN 4-2018 57 angsten følger ofte symptomer som indre uro, irritabilitet, tristhet, tretthet, hodepine, nummenhet i hender og føtter, hjertebank, sug i magen, muskel- smerter, skjelvinger og rykninger, pustevansker, svetting, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Vi skiller mellom frykt og angst. Frykten er som vanlig rettet mot noe konkret i den ytre verden, men angst kommer når vi føler oss truet av en ukjent fare som vi opplever i vårt indre liv. En sint og fysisk utagerende pasient vekker frykten i oss, men en ganske vanlig travel arbeidssituasjon hvor vi føler at vi ikke har kontroll over, kan virke truende, og da kjenner vi på angst. Det er ikke noen hemmelighet at stress i hverdagen utløser angst. Angst kan sammenlignes med feber i somatikk, og likeledes feber, kan angst ha tallrike utløsende grunner. Litt feber minner oss at vi kan bli syke fort, og da tar vi litt ekstra vitaminer, drikker vann, hviler kroppen, og litt feber er det da vel ikke så farlig å ha. Men høy feber over lang tid må tas på alvor. En sterk og kronisk angst kan virke handlingslammede og stjele energi, og endatil gå ut over funksjonsevnene eller væremåten vår. Er leger immune mot angst? Det er akkurat samme som å spørrere om leger er immune mot feber? Jeg prøvde å finne på nett noen data om prevalensen av angstlidelser hos leger, men uten særlig hell. Vi er ikke immune mot angst, men vi er kanskje bare flinkere til å kamuflere. Angstsymptomer ser svært alminnelig ut, og det er noe vi alle sammen opplever iblant, uten at vi trenger å være bekymret. Men kronisk angst er ikke noe som går over av seg selv; man begynner å ta det mer alvorlig når man «møter veggen» en dag. Personlig mener jeg at det er mer utfordrende å behandle helsepersonell enn gjennomsnittlig befolkning siden vi kan være ubetenksomme og vi venter for lenge før vi endelig ber om hjelp. En av mine helsepersonell- pasienter sa at han hadde slitt med angst i ca. 10 år før han bestemte seg å oppsøke hjelp. Det er ikke et unntak, det er for det meste en regel. Som leger har vi ansvar for å jobbe med å forebygge symptomer hos pasienter, men ikke minst har vi ansvar for å jobbe med å forebygge psykiske plager hos oss selv og veilede våre yngre kolleger med den hensikt å lære hvordan de selv kan takle hektiske arbeidsdager og ta være på egen psykisk helse. •
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy