OVERLEGEN 4-2018 67 ringene. Helsedirektoratet er oppfordret til å være mest mulig konkrete i dette arbeidet. Vi håper at en del av dagens uklarheter derved parkeres. Ny spesialistutdanning tar mål av seg til å bli en bedre utdanning enn dagens på noen områder, blant annet ved å innføre sterkere struktur i veiledning og faglig supervisjon av LIS. Felles kompetansemoduler inneholder også mange viktige læringsmål som krever gruppeveiledning over tid. I tillegg til tidsbruk i gruppene kommer tid til helt nødvendig kompetanseoppbygging hos overleger, spesielt innen veiledning. Tiltakene vil heve kvaliteten i utdanningen, men uansett hvor effektivt vi gjør det, vil det kreve at både LIS og overleger setter av mer tid til utdanning. Presset på akuttmottakene avtar ikke selv om utdanningen endres. Det fortelles at enkelte sykehus nå har ansatt vikarer for LIS 1 ettersom de er så mye borte for å oppnå læringsmålene. Mindre tid til klinisk arbeid vil også gjelde LIS 2 og LIS 3 når ny ordning for disse starter opp 1. mars neste år. Vil det ha tilsvarende konsekvenser, og hvordan får vi budsjettene til å tåle dette? Thomas de Lange, leder av regionalt utdanningsutvalg i Helse Sør-Øst, holdt et tankevekkende innlegg om manglende finansiering av reformen. Helseforetakene har 4 lovpålagte oppgaver. Pasientbehandling og pasientopplæring er finansiert ved DRG-poeng, og forskning gir publikasjonspoeng og uttelling på CVen til den enkelte. Den fjerde oppgaven, utdanning, gir ingen inntekter og er ikke meritterende for underviseren. Utdanning er heller ikke med blant parameterne HF-ene måles på, slik som ventelistebrudd, epikrisetid og korridorsenger. Produksjonspresset er hardt ved alle avdelinger, og øynene våre rettes mot inntekter (DRG) og styringsmål. Kvaliteten i utdanningen blir lett en salderingspost i et slikt scenario. Det er en kostnadskrevende reform som er satt i gang. Basert på en nøktern beregning ved Oslo universitetssykehus dreier det seg om 1,8 millioner årlig per 10 LIS, og dette er uten ekstratiltak som «train the trainers». Med 5000 LIS på nasjonalt plan snakker vi altså om rundt 900 millioner, tilsvarende 0,6 % av spesialisthelsetjenestens budsjett. Reformen skal gi bedre spesialistutdanning og derved bedre pasientbehandling i fremtiden. De aller fleste leger støtter selvsagt en slik målsetting. Men utdanning må i så fall prioriteres på lik linje med de 3 andre lovpålagte oppgavene helseforetakene har. Det er vanskelig å se at reformen lar seg gjennomføre med dagens finansieringsmodell. Det beste ville være økt rammetilskudd eller øremerkede midler, men Helsedepartementet har vært klare på at potten til spesialisthelsetjenesten ikke skal økes. Vi kan innføre en prissetting av utdanningsoppgavene eller innføre styringsmål av typen «antall LIS som ikke har fått veiledning siste 2 måneder», men ifølge sentrale helsemyndigheter må pengene da tas fra et annet sted i totalbevilgningen. Få av oss ønsker å peke på hvilke oppgaver som skal ut. Manglende finansiering, og derved manglende tid til de oppgavene som ligger foran oss, kommer til å bli stadig tydeligere i tiden som kommer dersom finansieringsutfordringen ikke løses. • Legeforeningens fagakse
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy